Denne høsten har det høyreradikale protestpartiet Alternativ für Deutschland (AfD) mobilisert tyske velgere til kamp mot varmepumper. Storbritannias statsminister har satt bremsen på for klimatiltak i husholdningene. I Norge har et parti som stiller seg tvilende til hele klimakrisen fått tre prosent av stemmene og inntatt vippeposisjon i flere kommuner.
Protestbevegelser som mobiliserer burde ikke overraske oss. Litt overraskende kom det likevel på mange at varmepumpen, som mest sparer strøm og penger, skulle bli gjenstand for så stor motstand. Men sånn har det blitt.
AfD har gjort nettopp varmepumper til et symbol for alt som er galt med klimapolitikk og det grønne skiftet. Der sauses klimapolitikken sammen med innvandring, euroskepsis og eliteforakt til en velkjent, men fornyet fortelling.
I oktober fikk også det ytre venstre i Tyskland sitt innvandrings- og klimaskeptiske protestparti i Sahra Wagenknecht-alliansen.
I Storbritannia har statsminister Rishi Sunak åpenbart ønsket å komme slike stemmer i møte. I september annonserte Sunak en nedskalering av klimatiltak i husholdningene. Statsministeren understreket at han var på lag med hardtarbeidende briter. Ingen skal påtvinges høyere kostnader og ugreie, grønne ulemper som varmepumper, elbiler og etterisolering, forsikret han.
Sunaks frieri til de potensielle proteststemmene handlet om å utsette utfasing av oljefyr i hus og hjem, utsette forbud mot salg av nye fossilbiler og fjerne krav om at huseiere må etterisolere boliger de leier ut. Det siste sparer rett nok hardtarbeidende huseiere penger på, mens like hardtarbeidende leietagere må ut med høyere strømregninger enn de ellers ville fått.
Godt gjemt i alt snakket om å bremse utrulling av varmepumper lå også økt støtte til nettopp varmepumper. Sånn sett var retorikken verre enn politikken. I sum vil endringene i Storbritannia forsinke, men ikke avlyse, det grønne skiftet. Utsettelsene vil bidra til høyere usikkerhet i markedet, men i liten grad rokke ved at elektrifisering og energieffektivisering vil lønne seg.
Klimapolitikk er ikke bare lett her hjemme heller. I årets kommunevalg gikk tre prosent av stemmene til et parti som forholder seg tvilende til klimakrisen. Nå blokkerer Industri- og næringspartiet (INP) utbygging av fornybar energi som det grønne skiftet trenger, blant annet i Skien og Porsgrunn.
Hvordan kan noe så enkelt og lurt som en varmepumpe skape så mye raseri? Må vi bremse klimapolitikken for å unngå velgerflukt til INP? Og må alt dette leses som et massivt tilbakeslag for europeisk klimapolitikk?
Jeg tror ikke det. Det grønne skiftet skjer raskt nå. I 2022 var globale investeringer i fornybar energi for første gang større enn i fossil. EUs ambisiøse klimapolitikk holder stand, også i Tyskland. Det samme gjelder amerikanske subsidier til klimateknologi og fornybar energi. Kina ligger an til å nå sin utslippstopp tidligere enn antatt, og det er fornybare teknologier som vokser der også.
Med så raske endringer er det ikke rart at det humper litt. Vi bør ikke være overrasket over at det kommer protester, og noen små justeringer kan også gå greit. Det er bra at vi har protestpartier som kan målbære de stemmene som ikke alltid høres.
I lokalvalget for fire år siden kom bompengepartiet som en kule. De minnet oss på at kostnadene ved det grønne skiftet må fordeles rettferdig, og at når det svir i lommeboken, da blir det plass til lite annet i debatten.
Kanskje gjorde bompengepartiet det litt lettere for politikerne å forstå at strømstøtte til alle måtte på plass fort. I år var partiet nærmest utradert, og inn kom INP. De er mot offentlig sløsing, mot vindkraft, for kjernekraft og mot utfasing av olje. Det kan være ulike grunner til å stemme på dem. Svekket tiltro til at de større, etablerte partiene har en god plan, kan være én.
Men, og dette er viktig: å lytte må aldri forveksles med å la motstemmene diktere. I Tyskland støtter 80 prosent av velgerne ikke AfD eller deres nye konkurrent. I Norge stemte 97 prosent av velgerne ikke på INP.
Det store flertallet skjønner at endring må skje. De forventer trygge jobber og rettferdig fordeling i andre enden av avkarbonisering, og de fortjener politiske ledere som sørger for det. De vet at det er store, offentlige investeringer, reguleringer og styring som avgjør om vi unngår klimakatastrofe. Alle kunne også godt fått litt skryt for alt det de allerede har fått til: sortering av søppel, energieffektivisering og elbiler, for eksempel.
Det verste som kan skje nå, er om flere politikere lar seg skremme. Da må vi nesten spørre: Trodde dere virkelig at så store endringer skulle skje uten en eneste motstemme underveis? Hva protestene vil bety for europeisk klimapolitikk fremover, avhenger av hvor gode svar de får. Det trenger ikke være tilbakeslag. Det er demokrati.
Og salget av varmepumper? Det tar helt av.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.