Jeg elsker USA. Hvem gjør ikke det? Det er ikke nytt at det meste amerikanerne gjør, interesserer oss i Norge. Sterke bånd går langt tilbake. Likevel synes jeg det er en slags ekstra nyvunnen entusiasme over amerikanske hangarskip og presidentkandidater.
Det siste året har også klimadebatten sett til USA. Mange har lurt på om ikke vi burde gjøre mer som dem, med like rause subsidier til batteriproduksjon, fornybar energi og karbonfangst som Inflation Reduction Act (IRA).
Det er bra at USA endelig tar det grønne skiftet på alvor. IRA vil bidra til utvikling og utrulling av teknologi som hele verden trenger. Det er heller ikke rart at flere norske bedriftsledere har ønsket seg det samme.
Mange ble derfor skuffet da næringsminister Jan Christian Vestre før sommeren avlyste tilsvarende statlig støtte til produksjon av batterier og annen grønn industri i Norge. Men det er klokt og riktig av regjeringen å stå imot presset. Størst subsidier kan ikke være Norges konkurransefortrinn.
Næringsministeren har dessuten helt rett i at norske virksomheter allerede nyter godt av konkurransedyktige rammebetingelser på en rekke andre områder: kollektiv og nøktern lønnsdannelse, stabile rammevilkår, og milliarder i ulike typer støtte som allerede ytes gjennom virkemiddelapparatet.
Det er særlig tre ting regjeringen nå bør prioritere over amerikanske subsidier.
Det første, som næringsministeren også lovet, er å stille mer grønn risikokapital til rådighet. Da må ambisjonsnivået opp. For eksempel kunne det statlige investeringsselskapet Nysnø med fordel fått forvalte en større andel av statens investeringskapital, og med mindre tapsavsetning enn i dag.
Det andre er å øke produksjon av fornybar kraft. Her er mye i gang, selv om det fortsatt er for lite og har begynt sent. Samtidig: Nok kraft kan ikke være en betingelse for nok utslippskutt. Vi må kutte utslipp uansett, også om det betyr å importere kraft fra våre naboer.
Det tredje er å subsidiere utslippskutt i eksisterende industri. Her er jeg mer usikker på om regjeringen har skjønt hvor avgjørende det er å legge penger på bordet, og hvor lite det faktisk trenger å koste. Industrien er en del av det europeiske kvotemarkedet, og kvoteprisen øker og vil utløse viktige utslippskutt i norske industribedrifter. Men det vil ikke være nok eller i tide til å nå norske klimamål. Til det er kostnadene ved nødvendig elektrifisering, hydrogen, biokarbon og karbonfangst og lagring fortsatt for høye.
Den gode nyheten er at selv om vi elsker USA, trenger vi ikke reise helt dit for å finne svar. En liten europaferie byr på langt nyttigere inspirasjon.
Nederland, Storbritannia og Tyskland er allerede godt i gang med avgrenset statlig støtte til utslippskutt som er nødvendige, men fortsatt ulønnsomme. Nylig annonserte myndighetene i storindustrinasjonen Tyskland at de vil bruke 50 milliarder euro på karbondifferansekontrakter for å få fart på elektrifisering, karbonfangst og hydrogen.
I Norge ville 23 milliarder kroner gjort susen, ifølge beregninger i Zerorapporten 2023.
Enda nærmere: Danmark er dejlig, også i klimapolitikken. Bare spør Climate Change Performance Index. I sin årlige undersøkelse av nasjonal klimapolitikk rangeres Danmark på topp. Det vil si: Ingen er flinke nok. Derfor lar CCPI alle pallplasseringene stå tomme. Men på fjerdeplass, som den beste av alle dårlige, ligger Danmark. Igjen.
Danskene ligger langt foran og sikter høyere enn oss på vindkraft. De har bygget 2,3 gigawatt havvind mens vi her i Norge knapt har lyst ut våre første felt. Naturen har de selvsagt også tenkt på. I de siste utlysningene stiller danske myndigheter strenge krav til havvind som også tar vare på natur, og har opprettet et havnaturfond på 500 millioner danske kroner.
Danskene besluttet i 2020 at det ikke skal gjøres ny leteboring, og at oljeutvinningen skal avvikles helt innen 2050. Det er selvsagt en mindre dramatisk beslutning enn det ville vært i Norge, men husk: All utvikling av nye olje- og gassfelt er et veddemål mot at globale klimamål skal nås.
Og så har de Klimarådet, et regjeringsoppnevnt, uavhengig råd som hvert år ser regjeringen i kortene, og peker på nødvendige forbedringer av klimapolitikken.
I samme kåring faller Norge fra sjette til tiendeplass i år. Vi får skryt for vannkraften vår, for CO2-avgiften, internasjonal klimafinansiering og for elbilpolitikken. Mindre imponert er ekspertene over oljeletingen og mangelen på tydelig retning i klimapolitikken.
Ingen er best på alt, de fleste er gode på noe, og ingen er gode nok, er en mulig konklusjon. Men vi trenger ikke reise langt for å bli bedre. En god start er å svinge innom Tyskland og Danmark.
God arbejdslyst!
Rettelse: Dansk havvind var i denne setningen opprinnelig tallfestet i megawatt, ikke gigawatt: «De har bygget 2,3 gigawatt havvind mens vi her i Norge knapt har lyst ut våre første felt.» (Endret 17. august kl 11.25)(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.