Igjen erfarer vi at norsk økonomi er fleksibel og omstillingsdyktig, og at vårt oppsett for økonomisk politikk fungerer godt. I vår var det dyp pessimisme. Nå sier de fleste prognosemakere at utviklingen og utsiktene er bedre enn hva de da mente.
Næringslivet tilpasser seg, støtteordninger har holdt inntekter oppe, og forbrukernes vilje til å bruke penger etter at vi fikk det meste av bevegelsesfriheten tilbake, er som før. Markedsaktører svekker kronen når næringslivet har mest behov for det. Rentenedsettelse, reduserte motsykliske kapitalkrav overfor bankene og lettelser i utlånsreguleringer har stimulert kjøp av kapitalgoder som boliger, hytter, båter og campingbiler. I sum har også reiserestriksjonene overfor utlandet stimulert norsk økonomi, selv om SAS, Norwegian og en del andre reiselivsbedrifter ikke har opplevd det slik. I normalåret 2019 brukte vi nordmenn 100 milliarder kroner mer på ulike reiser i utlandet enn utlendinger gjorde i Norge. Nå brukes mye av disse pengene i Norge. Siden reiserestriksjoner vil kunne vare et par år til, bør markedsøkonomien nå snart få virke her uten særlig statlig støtte.
Alt er ikke normalisert. Det er fortsatt restriksjoner som hemmer aktiviteten, og situasjonen hos våre handelspartnere er gjennomgående svakere enn i Norge. Den økonomiske innhentingen varierer fra måned til måned, og usikkerheten om smitteutviklingen innebærer fortsatt en betydelig risiko for den økonomiske utviklingen.
En skulle likevel tro at når vår markedsøkonomi har vist så stor fleksibilitet, og stor evne til å reparere seg, så ville det prege den økonomisk-politiske debatten. Det gjør det ikke, tvert i mot. Allerede tidlig i vår, før vi visste hvordan økonomien ville utvikle seg, etterlyste Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre en plan for gjenreising av norsk økonomi. Nå i august etterlyste NHO, i Klassekampen, en statlig industristrategi. Senere har de lansert et veikart med blant annet satsningsområder for næringslivet hvor det forutsettes betydelige statlig støtte. Av mer ytterliggående karakter var oppropet som kom i sommer om å kaste vårt økonomiske system på skraphaugen. Oppropet var undertegnet av flere kunstnere og akademikere, og ble fulgt opp med en rekke artikler i ulike medier.
Det kan være flere årsaker til at suksessen så langt ikke har gitt markedsøkonomien flere tilhengere. Kriser skaper ofte usikkerhet, noe som kan gjøre at flere blir mottagelige for ideer som sentral planlegging. Politiske retninger som ønsker samfunnsomveltninger benytter også anledningen til å piske i rørt vann. En annen mekanisme som kan gjøre seg gjeldende er at partene i arbeidslivet ønsker å videreføre suksessen de hadde med å få plusset på krisepakkene som Stortinget vedtok. Oppskriften kan brukes igjen, nå på håndteringen av miljøkrisen.
En markedsøkonomis utvikling er resultatet av millioner av daglige desentrale beslutninger, hvor hovedmotivene er lønnsomhet og nytte. Hvordan produsere noe som er bedre enn det konkurrentene greier? Hvilke nye smarte produkter kan vi utvikle? Hvordan kan vi produsere til lavere kostnader enn andre? Hvordan skal jeg som forbruker bruke inntektene slik at jeg får mest mulig glede av dem? Det er nettopp markedsøkonomiens desentraliserte struktur, dens evne til å redusere kostnader og øke inntekter, og til å gi nytte for pengene som gjør systemet så effektivt, også til å løse miljøproblemer. Økes kostnadene på det som gir miljøskader, vil miljøskadene gå ned. Det blir mer lønnsomt å produsere noe annet, og det blir lønnsomt å finne på noe som får utslippene ned.
Gang på gang har det vist seg umulig å lage sentrale planer som gir like gode eller bedre resultater enn de som kan komme ut av en markedsøkonomi. Det er ikke mulig å legge nyvinninger som i dag ikke finnes, inn i planene, eller å planlegge for alle de uforutsette impulsene som daglig treffer en økonomi. Lønnsomhetsmotivet er ikke en fiende av klimamålene. Tvert imot, det er lønnsomhetsmotivet som gjør det mulig å endre produksjonsmetoder og produkttyper på en effektiv måte.
Ingen økonomi kan fungere uten at det er incentiver som driver beslutningene. Ved å påvirke incentivene kan produksjonen og produktsammensetningen dreies i ønsket retning. Markedsøkonomien står ikke i veien for klimamålene, det er viljen til å bruke systemet som gjør det.
Tidligere statsminister og nå Nato-sjef Jens Stoltenberg innførte begrepet det «miljøindustrielle kompleks». Det betegner en allianse som kan oppstå mellom miljøbevegelsen og deler av industrien når de sammen lobber for å bruke skattebetalernes penger til å støtte miljøtiltak av heller tvilsom karakter. For næringslivet vil det normalt være mer behagelig å få støtte til å forsøke å utvikle noe som kan gi miljøgevinster, enn å få økte kostnader i form av avgifter fordi de ikke finner på noe nytt. Det vil være uheldig dersom en læringseffekt av Covid-19-krisen blir at det miljøindustrielle kompleks får et oppsving og troen på markedsøkonomien svekkes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.