Bård Harstad skrev i DN 24. juli om hvordan Netflix-metoden for betaling av legemidler kan redde liv. I stedet for å betale én pris foreslår Harstad at man bør betale to priser – en fast avgift for tilgang til legemiddelet og en pris per dose.
Dette er en velkjent prisingsmodell i økonomifaget, ofte kalt todelt tariff, som er svært utbredt i mange markeder. Modellen fremstilles som en vinn-vinn ved at legemiddelfirma sikres avkastning på FoU-investeringer samtidig som legemiddelutgiftene vil gå ned og tilgangen til legemidler øke.
Det er vi tvilende til.
Det er nemlig ikke slik at beslutningen om et legemiddel skal omfattes av refusjonsordningen foretas på marginen, altså i hvert enkelt behandlingstilfelle. Norske helsemyndigheter må gjøre et anslag på totalforbruket av legemiddelet og effekten av dette for pasientene. I dette regnestykket er det totalsummen og ikke selve prisingsmodellen som spiller en rolle. Dersom nytte-kostnadsbrøken er tilstrekkelig positiv, vil pasientene uansett få tilgang til legemiddelet (tilnærmet) gratis.
Spørsmålet blir da om totalsummen vi må betale for å få tilgang til et bestemt legemiddel reduseres med todelt prising. Fra økonomisk teori vet vi at todelte tariffer er en prisingsmodell som en selger med markedsmakt kan bruke til å trekke ut en større del av kjøperen sin samlede betalingsvilje for et produkt. Alt annet like skulle vi derfor forvente at todelt prising vil gi høyere og ikke lavere legemiddelutgifter. I så fall kan Netflix-metoden ha bivirkninger og føre til dårligere tilgang på legemidler.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.