Kronikk: Fra pandemi til klimakrise

Canada brenner. En ekstrem hetebølge rammer nå Nord-Amerika. Enkelte steder er temperaturen over 50 grader. Varmen har allerede tatt mange liv. En hel kanadisk småby er utslettet av en av de mange varmeutløste skogbrannene. Klimaendringene er her, nå. Hetebølgene vil komme hyppigere, vare lengre og ta flere og flere liv.

De som tror vi har god tid på å gjøre oss uavhengig av fossil energi må tro om igjen. Fram mot 2030 må Norge mer enn halvere utslippene og kutte i oljeproduksjonen. Det vil kreve enorm innsats. Hele næringslivet må bidra, folk flest må delta, og alle statens virkemidler må rettes inn mot dette målet og litt til.

I krisetid må vi gjøre det som trengs. Det har vi fått erfare siden mars 2020. Få hadde sett for seg at samfunnet ville akseptere så vide inngrep i privatsfæren som vi har. Få hadde sett for seg at myndighetene så enkelt bare ville stenge ned privat næringsvirksomhet i halvannet år.

Håndteringen av koronapandemien har gitt oss viktige lærdommer vi må ta med oss når vi skal løse klimakrisen. Slik jeg ser det er det særlig to viktige poenger:

• For det første: Vi kan hvis vi vil og må. Hele verden har gått sammen og håndtert en akutt global krise gjennom veldig lokale tiltak. Innsatsen i ett land vil aldri være tilstrekkelig, men er likevel av avgjørende betydning. Vi er heller ikke ferdig før hele verden har vaksinert nok. Slik er det også med klimatiltakene.
• For det andre: Klimaløsningene vil gi oss større frihet og positive ringvirkninger. Klimaløsningene gir renere luft og smartere, triveligere byer. Mange land får større energiuavhengighet og billigere strøm. Vi unngår oljesøl langs kysten, ødelagte områder av kull- og oljeproduksjon og forurenset drikkevann fra skifergassproduksjon. Og farlige klimaendringer. Koronapandemien frarøvet oss grunnleggende ting som å være nær familie og venner. Å dra til skolen, barnehage og jobb. Mange har mista jobben, mange har mista livet. Og utrolig nok: Klimakatastrofen vil være så uendelig mye verre enn dette. I dette lyset fremstår klimaløsningene som rene leken. Hvorfor skulle vi ikke klare å løse klimakrisen?

Gjennom 2019 og 2020 har jeg bidratt i Tankesmiens Agendas næringspolitiske utvalg og sammen med Espen Barth Eide, Anne-Beate Tvinnereim og Per Espen Stoknes utarbeidet noen felles grunnstolper for en ny retningsgivende klima- og næringspolitikk for Norge. Vi skal kutte klimagassutslipp og vi skal lykkes med Norges grønne omstilling.

I våre to rapporter skisserer vi opp både noen nye målsetninger og virkemidler og eksempler på de mye omdiskuterte «missions» for Norge. Vi vet at vi må bygge nye industrieventyr i Norge, for oljevirksomheten skal reduseres. Våre partier er ikke enige om tempoet, men det vil skje. Da må de nye næringene for Norge både bidra til økte eksportinntekter, arbeidsplasser og klimaløsninger nasjonalt og internasjonalt. Gjennom å sette mål om for eksempel å utvikle storskala hydrogenproduksjon og -industri i Norge innen 2030, eller ha minimum 100 ikke-fossile skip langs norskekysten innen 2030, gir vi både oppdrag og aktivitet til norsk leverandørindustri, og vi dytter frem en teknologiutvikling som kutter klimautslipp.

Omstilling av norsk næringsliv og industri, og statens bidrag i dette, er ikke noe nytt i Norge. Det gjorde vi senest på 70-tallet da vi ble en oljenasjon for alvor. Det som er nytt er hvor raskt det må gå, og det alvorlige bakteppet. Derfor fremstår også mye av motstanden mot de rødgrønnes forslag til en mer aktiv næringspolitikk som noe teoretisk. Ideen om at omstilling og kutt best skjer med kun prising av CO2 er ikke ny i Norge, men den har aldri vært særlig relevant. Det ville aldri vært tilstrekkelig for å få til det tempoet i utslippskutt vi trenger, den teknologiutviklingen eller markedsutviklingen vi har behov for.

Samtidig har også håndteringen av den økonomiske krisen i koronapandemien gitt oss viktige lærdommer. Staten skal og må stille opp med nødvendig og langsiktig kapital i det grønne skiftet, men kan ikke ta hele regningen. Det må stilles krav om teknologi og utslipp, i tillegg til økonomiske virkemidler. Og staten må sitte igjen med en oppside. Subsidier og investeringsstøtte må kombineres med for eksempel eierandeler.

Koronakrisen er blitt møtt med krisepakker verden over, for å redde folks inntekt, arbeidsplasser og næringsliv. Og jevnt over har krisepakkene hatt tydelig grønnfarge og akselerert elektrifisering og utslippskutt – unntatt i Norge, der vi er blitt mer oljeavhengige. Nå brenner det, bokstavelig talt. I skogene i Canada, og under føttene våre. Hvis ikke vi setter i gang det grønne skiftet i Norge for alvor, risikerer vi at den norske økonomien blir stående etterlatt igjen mens resten av verden drar videre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.