De siste månedene har vi hørt mye til en av politikkens faste sjangere av medieoppslag. Regjeringen og Høyre snakker varmt om at velferdsstatens bærekraft er truet. Vi får høre om «ansvarlige rammer» for budsjettene og det fremtidige «inndekningsbehovet». Høyres budskap er at det må strammes inn dersom vi skal ha råd til velferden i fremtiden. Og slik bygges et narrativ opp om at vi må gjøre velferden vår bærekraftig, et «bærekraft velferdssamfunn», som Høyre sier.
Regjeringens perspektivmelding er neppe vanlig folkelektyre, og i enda mindre grad er tallgrunnlaget til stortingsmeldingen kjent. Det er imidlertid nyttig lesning dersom en vil skjønne mer om kårene til norsk økonomi nå og i fremtiden. Og finansdepartementets tall viser at Høyre, bevisst eller ubevisst, tuller med tallene.
En viktig politisk og økonomisk prioritering fra Høyre de siste åtte årene, har vært kutt i formuesskatten, særlig rettet mot landets aller rikeste. Kuttene ser ikke ut til å ha ført til en eneste ny arbeidsplass, kanskje snarere tvert imot. Likevel vil Høyre fjerne formuesskatten på aksjer helt i neste stortingsperiode, i stedet for å bruke pengene på noe nyttig for den norske befolkningen, som bedre velferd eller mer målrettet stimulanser overfor norsk næringsliv i omstilling.
Nå viser også nye tall SV har fått fra Finansdepartementet, at disse skattekuttene har hatt en høy pris. Hele det såkalte inndekningsbehovet på statsbudsjettet i 2030, underskuddet som gjør at Sanner snakker om å stramme livreimen din, kan dekkes hvis vi reverserer bare halvparten av skattekuttene Solberg-regjeringen har gjennomført.
Inndekningsbehovet i 2030 som Sanner peker på, er altså skapt av regjeringens egen politikk.
Så kan man anføre at det først er i tiårene etter 2030 at inndekningsbehovet vil bli et stort problem, 5,6 prosent av fastlands-bnp i 2060, i perspektivmeldingens basisforløp. Imidlertid er dette inndekningsbehovet uhyre sensitivt til avkastningen av Oljefondet.
Hvis avkastningen av Oljefondet blir 4,2 prosent årlig, slik den har vært de siste 20 årene, vil vi ikke ha noe «inndekningsbehov» før etter 2050. Hvis den blir 6,3 prosent, slik den har vært de siste ti årene, vil vi oppleve en voldsom økning i handlingsrommet i budsjettene. Den kan selvsagt også bli lavere enn tre prosent.
Poenget er at Høyres budskap om behov for innstramninger i offentlige utgifter, nå med henvisning til statsfinansene i år 2060, er mer politisk retorikk enn nøytral sannhet.
Høyre advarer mot eldrebølgen, og om at samfunnets forsørgelsesbyrde øker fordi vi får flere eldre. Faktum er at samfunnets forsørgelsesbyrde faktisk var betraktelig høyere i 1970, enn i regjeringens anslag for 2060. I 1970 var raten 1,22 forsørgede per yrkesaktiv. I Perspektivmeldingens basisforløp vil den til sammenligning være 1,06 i 2060 – som var en helt normal rate på 1980- og 1990-tallet. Selv om befolkningen aldres, er det altså langt fra noe historisk nytt i antallet personer som må forsørges av de yrkesaktive. Tidligere var det mange yngre, nå er det mange eldre.
Ja, velferdsstaten er mer utbygget nå enn på 1970-tallet – men så er vi jo også et adskillig rikere samfunn, og kan ta hånd om det. Det er ikke grunnlag for å slå alarm.
Statsministeren har ved en rekke anledninger oppfordret norske kvinner til å føde flere barn for å hjelpe statsfinansene. Som jeg tidligere har skrevet om i samme spalte, bør norske politikere holde seg unna spørsmålet om hvor mange barn kvinner får. Men statsministerens fremstilling er også uriktig. Fremtidig inndekningsbehov blir adskillig høyere i perspektivmeldingens scenario med høyere fruktbarhet.
I år 2040 vil merutgiftene sammenlignet med basisforløpet være om lag 26 milliarder kroner, og i 2060 er merutgiftene fremdeles ni milliarder kroner.
Svaret på perspektivmeldingens gjennomgang av utfordringer og muligheter for Norge de neste 40 årene, er ikke høyrepolitikk. Det er heller ikke rødgrønn politikk. Meldingen er først og fremst scenarioer for fremtidig utvikling av norsk økonomi, og den viser mer enn noe annet at hvordan økonomien og fremtidens velferd vil bli seende ut, avhenger av politiske valg.
Vi kan velge å kutte skattene og kutte i velferden, og øke privatiseringen. Eller vi kan velge å styrke velferden og innføre kortere arbeidstid ved hjelp av skatteøkninger, samtidig som nordmenn i gjennomsnitt får økt kjøpekraft i årene frem mot 2060.
Begge deler er mulig, det avhenger av hva vi som samfunn ønsker oss.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.