Det finnes ideer som kan høres riktig ut i det øyeblikket man hører dem, men som etter litt betenkningstid viser seg å ikke være så lure likevel. Et eksempel på dette fikk vi forrige uke, da regjeringen la frem sine vurderinger av om kostnadene for nytt regjeringsbygg og forliset til KNM Helge Ingstad skal tas utenom handlingsregelen, eller «under strek» som det gjerne kalles. Ideen ble heldigvis skrinlagt.

At regjeringen blir et seminar for diskusjon om hvordan en kan slippe unna å prioritere gjennom svekkelse av handlingsregelen, er ikke helt uventet. Fremskrittspartiet har vært ivrige pådrivere for å finansiere alle mulige gode formål med økt oljepengebruk. På den måten har de kunnet love både skattelette og større offentlige utgifter.

Frp har forsøkt å selge dette inn med retoriske knep som at «vi må skille mellom utgifter til drift og investeringer». Men hvordan skiller du mellom investering og drift i et offentlig budsjett? Må det bygges noe fysisk, som en vei, for å kalle det investering? Er ikke barnehager og skoler investering?

Handlingsregelen og bruken av Oljefondet er også tema på venstresiden i politikken. Med jevne mellomrom kommer det utspill om at «vi må bruke Oljefondet for å omstille oss», blant annet i forbindelse med Manifest-konferansen tidligere i år. Og Rødt har nylig fremmet forslag i Stortinget om å bruke en andel av Oljefondet på å investere i norsk industri og infrastruktur.

Antagelsen som ligger under her, ser ut til å være at Norge har store finansielle muskler som vi kan bruke på omstilling. Vi har en stor slegge, så hvorfor ikke bruke den?

Å diskutere å tømme Oljefondet før en har svart på hva pengene skal investeres i, er å snu debatten på hodet. Først må vi kartlegge hva som trengs av investeringer, både i offentlig og privat sektor. Deretter må vi finne ut av finansieringen. Og da må en spørre seg om det egentlig er pengemangel som er problemet i Norge, eller om et minst like stort problem er at pengene ikke finner veien til lønnsomme investeringer.

For eksempel bør flere private investeringer finne veien til næringslivet, fremfor eiendomsmarkedet. De enorme og lite fremtidsrettede investeringene i oljesektoren legger også en demper på omstillingen av samfunnet. Direktør for sol og vind i Norwegian Energy Partners, Jon Dugstad, pekte nylig på dette næringspolitiske dilemmaet i E24, der han sa at det er «en generell utfordring i Norge at vi har stor aktivitet på olje- og gassiden som gjør at det er lite ressurser tilgjengelig til næringer som havvind.»

Den hodeløse tildelingen av nye felt på norsk sokkel legger beslag på kapital og ikke minst arbeidskraft som mer fremtidsrettede næringer må konkurrere om. Disse nye næringene er ikke fjerne luftslott.

Norwegian Energy Partners har anslått at norske leverandører innen havvind kan mangedoble sine leveranser til 50 milliarder kroner innen 2030.

Selskapet Freyr har nylig lansert planer om å investere inntil 35 milliarder kroner i en ny batterifabrikk som kan gi tusenvis av arbeidsplasser i Mo i Rana.

Fornybar energi er i ferd med å utkonkurrere fossil energi. Da er det et problem at tyngden i den næringspolitiske debatten settes inn på å bevare det vi har, fremfor å forberede oss på det som vi vet kommer.

Den nødvendige omstillingen av Norge må også få konsekvenser for budsjettprioriteringene. I dag er det planlagt å bruke hundrevis av milliarder i årene fremover på gigantiske motorveiprosjekter inn mot byene og på såkalt fergefritt Vestland. Hadde mer av disse investeringene i stedet gått til for eksempel tognettet, ville de bidratt til reduserte utslipp fra transportsektoren og kostnader for næringslivet.

Det er også fullt mulig innenfor dagens regime å oppkapitalisere eksisterende eller nye statlige selskaper, om en ønsker det. Det forutsetter selvsagt at regjeringen følger opp egen politikk over mer enn ett år. Vi husker fortsatt hvordan regjeringen oppkapitaliserte Statkraft i 2014 for senere å tappe selskapet igjen, for å finansiere løpende utgifter.

Og til sist er det selvsagt fullt mulig å øke skattenivået igjen.

Den største hindringen for omstilling i Norge er ikke handlingsregelen, men hvordan vi prioriterer de ressursene vi har. Debatten om å bruke Oljefondet til omstilling har sin umiddelbare appell. Men å diskutere virkemiddel før mål, er sjelden en god idé. Særlig ikke når ideen om å bruke mer oljepenger skygger for debattene om prioriteringer, skatt, fordeling og oljesektorens dominerende rolle.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.