Herværende avis skriver en god del om arvinger. Folk som arver biler og båter og hus og hytter og landsteder og hva det skulle være. Og bedrifter, selvfølgelig. Men det er ikke bare rikdom som går i arv. Det gjør også dårlige levekår. Fattigdom går i arv.
Det er ingen lovmessighet, selvfølgelig, og vi har alle også et ansvar for våre egne liv og valg, men det er en klar sammenheng mellom hvordan dine foreldre hadde det og hvordan du har det. Hvis jeg hadde tilhørt venstresiden, ville jeg kanskje kalt det klasseforskjeller. Men jeg er på høyresiden, og derfor sier jeg sosioøkonomiske bakgrunnsvariabler i stedet.
Vi vet for eksempel at barn av det vi kan kalle arbeiderklassen, eller folk med kortere utdannelse, i større grad slutter eller faller ut av videregående skole enn barn av foreldre med lengre utdannelse.
Vi vet også at barnas hjemmebakgrunn har mye å si for hva slags karakterer du får i skolen, og disse karakterene er igjen en predikator for sjansen til å fullføre videregående skole. Ja, hvis man øker for eksempel karakteren sin i matematikk fra en toer til en firer, øker sjansene kraftig for å fullføre videregående skole, rent statistisk.
Hva er poenget?
Spør du venstresiden er svaret like klart som det er enkelt: Skattlegg de rike mer.
Jeg er ganske sikker på at skattenivået for kapitalbeskatning i et land samvarierer mindre med muligheten til å gjennomføre videregående skole enn med karaktersnittet ditt, men det er en digresjon. For i både ulikhetsdebatten og fattigdomsdebatten har mesteparten av valgkampen dreiet seg rundt dette spørsmålet. Skatt.
Samtidig har det vært viet forsvinnende liten oppmerksomhet til hvordan vi skal bryte syklusen med utenforskap som går i arv. Skole har knapt vært tema i en eneste partilederdebatt.
Tilsvarende diskuterer vi omstillingen til det grønne skiftet. Det faktiske grønne skiftet drives ikke frem av klimasynsing og instastories. Realfagene er det grønne skiftets motor: matematisk forståelse, naturfag og teknologisk utvikling er nøkler for å klare den teknologiske og økonomiske omstillingen.
Da jeg var kunnskapsminister hadde jeg alltid følgende råd til ungdom: Bli gjerne med i Natur og Ungdom (det var jeg selv), vær engasjert og ta realfag. Bli ingeniør og bli med på å utvikle fremtidens løsninger.
Kanskje skyldes tausheten om skolepolitikken at det har bredt seg en forestilling om at feltet etter hvert er omgitt av en viss konsensus? Etter Kristin Clemets Kunnskapsløftet tidlig på 2000-tallet hadde både Ap og SV høyst offentlige oppgjør med sin egen skolepolitikk, og da var vel debatten liksom over da? 2000-tallet ble for venstresidens skolepolitikk det 1970-tallet ble for sosialdemokratiets industripolitikk. Men som i næringspolitikken er pendelen i ferd med å snu.
Der Kunnskapsløftet endret læreplanene og skolens styringssystem, har det viktigste prosjektet de siste to periodene vært å styrke det vi kan kalle skolens grunnmur. For å si det enkelt hadde Norge i mange tiår mange, spredte og svake lærerutdannelser. De var ofte svakt koblet til fagmiljøene, hadde lite forskning og svært lave inntakskrav. I tillegg valgte vi å bygge opp en allmennlærer i stedet for å satse på spesialiserte faglærere – en slags lektortradisjon for hele skolen.
Normen i norsk skole var i lang tid at lærerne skulle kunne litt om alt, og derfor kunne de også undervise i det meste. Det var slett ikke uvanlig at en lærer manglet enhver fordypning i for eksempel matematikk, men allikevel kunne undervise i faget fra første dag.
Sterkere lærerutdannelser, krav om mastergrad, skjerpede opptakskrav, krav om fordypning for sentrale undervisningsfag – alt dette skal styrke skolen på sikt, og konsekvensene vil trolig merkes i norsk skole i flere tiår fremover.
At fraværsgrensen er den endringen som nok er mest husket fra de første åtte årene med borgerlig regjering, betyr ikke at den er viktigst. På den annen side er en slik fraværsgrense trolig også viktigst for de elevene som trenger skolen mest.
Når pendelen svinger i skolepolitikken, svinger den mot venstre. Senterpartiet har aldri utmerket seg som et skoleparti, men er enig med SV i at internasjonale forskningsprosjekter som Pisa bør forvises fra norsk skole. Og de er kritiske til forhøyede krav til fordypning, fordi det gjør ting vanskeligere for små skoler.
Hele venstresiden er enige om at vi må «teste mindre», men sier lite om hvordan mindre kunnskap om hva elevene kan skal gjøre skolen bedre. Outrerte standpunkter som å avskaffe karakterene får neppe gjennomslag, men en systematisk underminering av karakterer og tilbakemeldinger kan gjøres på mer finurlig vis enn som så.
Hvis venstresiden vinner valget, så følg blant annet med på eksamensordningen fremover …
Det er ikke slik at skolen skal løse alle problemer. Snarere skal skolen først og fremst være skole. Men det er faktisk slik at skolen – kunnskapen og dannelsen den gir – er en del av løsningen på de fleste problemer. Og akkurat det burde vel være noen debatter verdt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.