Topp mat, kitschy omgivelser

Tekst
Foto

Kitsch og lettvegger. Men maten er strålende på Bokbacka. Foto: Javad Parsa

Bokbacka fortjener både en Michelin-stjerne og noen interiørgrep.​

– Vi husker ikke hvem av oss reservasjonen står på, sa et middagsfølge av to velpleide yngre par på vei inn døren på Bokbacka, og kom med noen svært så fornemme alternativ. Kvinnene bar på identiske Chanel-vesker, en rekvisitt som forøvrig var å gjenfinne under flere stoler. Frogner-restaurantens gjestemasse er tilsynelatende mer preget av sitt nabolag enn de andre ny-nordiske konkurrentene, men på plass var også høylytte utlendinger med uformell bekledning, locker room talk og rause vinkunnskaper.

Salt og Pepper ble vist til et av få vindusbord og fikk hvert sitt glass musserende fra det britiske, fabelaktige champagnealternativet Ridgeview. En kopp krepsebuljong var appetittvekkende og ganske spicy.

Fakta: Bokbacka

Skovveien 15, Oslo

Telefon: 41 26 01 44

bokbacka.no

Meny ★★★★★

Mat ★★★★★★

Miljø ★★★★

Service ★★★★★★

Pris ★★★★★

Total 26

Snart stjerneklart

Brorparten av gjestene på Bokbacka sitter plassert på barstoler rundt kokkene, men det var også noen større bord inn et avlukke, bak en kontorpreget skillevegg i det som nærmest fremsto som et bomberom.

– Jeg er glad jeg ikke sitter der inne med tusenlappene mine, sa Salt, men mimret også om gamle Bagatelles vindusløse storhet.

Vindusbordet så rett inn i en plankevegg, prydet av et Paintbrush-aktig maleri​som i beste fall minnet om de uomsettelige restene av et solstudios konkursbo: En veldreid og nøttebrun naken kvinne ålet seg ekstatisk på en badestrand omgitt av fjell. Den fargerike kunsten hang flere steder i lokalet.

– Det må nesten være laget av en pårørende av huset, sa Pepper, som ikke fant noen bedre forklaring.

Til bordet kom et langt penere skue: En planteoppsats hvis «bedd» besto av ting som blomkål, små sopp, reddik, geitostkrem og en jordfarget crumble stekt så knasende i brunt smør at den nesten sendte tankene mot småstein. Man skulle spise med fingrene, men treet kom også utstyrt med to miniatyrspader. Svært gimmick-aktig, men godt, samlende og ikke uten humor.

Mindre staffasje var det ved neste rett, en fortolkning av klassisk caprese-salat, med olivensorbet og basilikumvann. Retten var en studie i friskhet, supplert med en tomatsødme tatt over i det himmelske. Smaksintensiteten matchet fortreffelig med en flintpreget riesling kabinett fra Mosel-gården St. Urbans-Hof.

På toalettet var det papirrot, ornamenterte vasker, jungeltapet og fuglekvitter på anlegget. Stuket føltes en smule spjåkete, litt umoderne.

– 2006 ringte og ville ha tilbake toalettet sitt, bemerket Pepper.

Skåne

Salt og Pepper tok en ekstra rett utenfor den fastsatte «omakase»-menyen – sjøkreps fra Midsund med steinsopp og karse. De skulle ikke angre. Krepsen var spiddet av rosmarin før den ble stekt ved bordet på en blokk Himalaya-salt. En vakker presentasjon. Utenfor pakken var også et glass tørr Alsace-riesling fra den fremragende produsenten Zind-Humbrecht. Vinen satt som et nakkeskudd til den saftige, søte sjøkrepsen.

– Dette er så godt at jeg blir rørt, sa Salt og kjempet nesten med tårene. Sånt skjer annethvert år.

Imponerende balansert var også en komposisjon på solsikke og jordskokk med krabbe i sausen, ledsaget av herlig hvit burgunder.

En tidvis bannende servitørdanske var et funn for restaurantnæringen: avslappet, morsom, særs kunnskapsrik, men ikke for intens eller kameratslig. Hans engelskspråklige kollega var hakket mer kjekk og grei i stilen, som om han når som helst kunne bryte ut i spontan «flaring», men full av oppofrelse.

En munter rett på mildrøkt og gravet røye kom presentert først i en dumplingboks med fiskehode og skjelett, før den ble servert med påfunn som nistepapir, øl, Kalix-rømme, Skåne-akevitt og piknikkniv. Søtt og salt, men tandert – essensen av Skandinavia, av Skåne. Lam fra Jæren var akkompagnert av en sval blaufränkisch utenfor boksen, krondill og karamellisert fløte, mens en uhyre frisk og innbydende dessert av villnype, kokos og salte mandler fikk følge av tidsriktig sherry fra Lustau. Et spill med konsistenser.

– Serveringen her matcher greit lavere nordisk Michelin-nivå, sa Pepper om måltidet som med kaffe avec og et par utskeielser utenfor meny, endte på flere timer og snaue 4500 kroner.

– Nå trenger de bare litt ryddehjelp.