25. juni 1988: Mens hele den kommunistiske verden koker av opprør, dissens og nyvakt nasjonalisme, ligger opphavsmannen til det hele - Karl Marx - nedstøvet og halvglemt på Highgate kirkegård i London. Her har jeg nettopp feiret St. Hans sammen med ham, men klarte det først ved annet forsøk. For betegnende nok er kirkegården stengt om natten - av frykt for vandaler. Det er en smule ironisk at Karl Marx ligger her i London. Riktignok var det britene som gav ham British Museum som fristed til å klekke ut sine revolusjonære teorier, men da de omsider kom, rystet de samme britene bare uforstående på hodet over så mye prat på en gang. Revolusjoner fikk andre drive med.
Jeg er ikke den eneste som rusler rundt på kirkegårder for tiden. Noen mil østover - nærmere bestemt i Budapest i Ungarn - prøver noen hundre ungarere å få reist et trekors på grav 301. Der tror de fullt og fast at Imre Nagy ble gravlagt for nøyaktig 30 år siden etter å ha blitt henrettet sammen med 324 andre for sin tro på at kommunisme kan blandes med frihet.
Selv husker jeg 1956-oppstanden i Ungarn fra Kristiansand, hvor en ynkelig flokk flyktninger - i min hukommelse hadde alle vindjakke og alpelue - fikk gjenoppleve friheten for første gang på flere tiår.
Kommunismens ansikt i Ungarn er blitt litt mildere siden den gang. Men ikke mildere enn at korsbærerne blir møtt av politiet og må overlate til franskmennene å reise minnesmerke over Imre Nagy. På Pere Lachaise-kirkegården i Paris, hvortil Ronald Reagan og andre vestlige ledere behørig har sendt sine hilsener.
Men her til kirkegården i Highgate er det heller få som sender hilsener i disse dager. Likevel ligger der titt og ofte friske blomster på graven.
Jeg møtte en av disse blomsterbud i vinter, i byen Khabarovsk i Sibir, hvor jeg ble vist rundt av en kvinnelig Intourist-guide. Guiden kunne fortelle at hun nettopp hadde vært i London som ledd i sin Intourist-jobb. Før avreisen fra Moskva hadde hver av deltakerne fått tildelt 40 amerikanske dollar. Dette skulle dekke lommepenger for en ukes opphold i den første by i vest hun noengang hadde besøkt. Etter et helt liv i de lange køers rike, drømte min russiske venninne om å kunne få gjøre innkjøp i overfylte vestlige butikker, og høyest på ønskelisten sto - av alle ting man kan drømme om i kalde russiske vintre - et slikeskjerf fra Gucci.
Men Moskva kjenner ingen tårer. Vel fremme i London, viste det seg å være Karl Marx' fødselsdag. Og dermed dro reiselederen igang en innsamling til - ja, nettopp - blomster som skulle legges på Karl Marx'-grav på kirkegården i Highgate. For et så rett-troendeformål var det selvsagt umulig å være smålig og dermed røk fem av de 40 dollars - samt silkeskjerfet fra Gucci.
Min russiske venninne fortalte meg historiene uten bitterhet, vant som hun var med at kommunisme nok kan føre til litt av hvert, men aldri til silkeskjerf fra Gucci.
Apropos skjerf fra Gucci. I bunn og grunn er det nettopp Gucci-skjerf Gorbatsjovs Perestroika dreier seg om: Hvordan den sidrumpede russiske industri skal kunne gjøres i stand til å levere det folk vil ha i stedet for det planleggerne tror de vil ha, hvordan politikerne i Kreml skal få markedet til å fungere i et land som ikke vet hva et marked er, som ikke kjenner Vestens kalkulasjons-verktøy og som ligger tiår etter Vesten i absolutt alt som ikke har med raketter og kanoner å gjøre. Det er nesten patetisk å betrakte tumultene i den kommunistiske verden her fra Karl Marx' grav. I noen fattige tiår opplevde hans teorier en sumle suksess. Så plutselig faller alt fra hverandre. Den internasjonale kommunisme - de forente, ateistiske proletarer - slår hverandre nå ihjel for religion og landegrensers skyld, og den eneste synlige solidaritet - den i Polen - betraktes på linje med ugress, som en gul hestehov i en ellers grønn plen.
Mindre patetisk er det knapt at Karl Marx hviler i et land hvor selve statsministeren har gjort det til sitt livs mål å reise en gravstøtte over selve sosialismen og på toppen av det hele ser ut til å klare det.
Det eneste som nå mangler er at Margaret Thatcher reiser den her på kirkegården i Highgate.
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:Leve oppkomlingene!
24. juli 1993:Har du glemt, Rune?
8. mai 1999:Riksen af bare faen
4. juni 1988:
Et komma til besvær
27. august 1988:
Lørdagsandakt
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.