Til minne om tidligere redaktør Kåre Valebrokk presenterer vi noen av hans klassiske lørdagskommentarer. Dette er en av dem.
27. januar 1996: I ren redsel for å bli ringt opp av «På nattbordet», bedriver jeg innimellom en smule lesning av seriøs litteratur. Blant annet brukte jeg forrige helg til å gjenlese Thorkild Hansens eminente intervju med seg selv i boken «Søforhør».
Thorkild Hansen - for dem som måtte ha glemt det - er den danske forfatteren bak den halvdokumentariske boken om den norske oppdager og sjøhelt, Jens Munk. Han er også forfatter av trilogien om den dansk-norske slavehandelen, men fremfor alt er han mannen som skrev den omstridte 800 siders-boken «Prosessen mot Hamsun» om rettssaken mot Knut Hamsun, boken som fikk halve Norge til å gå av skaftet i 70-årene.
Jeg besøkte Thorkild Hansen i hans hjem «Pilar» i Danmark så tidlig som i 1966 og har siden hatt et nært og begeistret forhold til det meste av det han har skrevet.
I sitt «Søforhør» med seg selv (en bok på rundt 250 sider), deler han menneskene inn i to kategorier: De som har besøkt Auschwitz, og de som ikke har besøkt den beryktede utryddelsesleiren i Polen, under krigen en del av Hitlers tredje tyske rike.
Gjennom sine omfattende kunnskaper om menneskenes umenneskelige historie, hadde Thorkild Hansen måttet ta stilling til mye djevelskap, ondskap og menneskelig nedrektighet før han besøkte Auschwitz mange år etter at krematorieovnene hadde sluttet å ryke. Og for nesten alle fant han unnskyldninger - i det minste forkl#229er - på ondskapen. Selv for slavevokterne på de dansk-norske bestittelser i Karibien fant han formildende momenter. Men, sier Thorkild Hansen i sitt «Søforhør»: «Det eneste jeg ikke forstår er hvordan et menneske blir istand til å torturere et annet.» Torturistens sjel ble for ugjennomtrengelig selv for Thorkild Hansen.
Med Thorkild Hansens ord i bakhodet var det jeg grytidlig en morgen denne uke bråvåknet av en nyhetsmelding i NRK: Israelske myndigheter har vedtatt å forlenge sikkerhetspolitiets tillatelse til begrenset bruk av tortur med tre måneder. Avgjørelsen var blitt fattet av en regjeringskommisjon med ansvar for å overvåke sikkerhetstjenesten Shin Beth og møtet i kommisjonen var blitt ledet av statsminister Shimon Peres.
Selvsagt visste jeg fra før at israelerne torturerer sin fanger før de sprenger deres hus og hjem i luften. Selvsagt visste jeg fra før at Israel fortsatt synes «øye for øye og tann for tann» er en grei omgangsform for menneskene. Det var bare det at meldingen kom så fordømt kort etter mitt møte med Thorkild Hansen.
Og som om meldingen i seg selv ikke var nok: En informasjonssjef i den israelske ambassade - forøvrig med umiskjennelig sunnmørsdialekt - forklarte et ubegripelig tafatt NRK-menneske at det ikke var snakk om virkelig tortur, men bare en smule risting av armer, bein og legemer forøvrig. Visstnok skjer dette i en slags maskin som er laget til slikt formål, og som kan riste i adskillig lengre tid og mye kraftigere enn selv den sterkeste fangevokter.
Nå er det rett nok slik at israelere oppfatter seg som Guds utvalgte folk, men at de er valgt ut til å bedrive tortur, er å trekke Bibelens ord noe langt. Nettopp israelere burde ha oppfattet at det er grenser for hva det gir av rettigheter å føle seg overlegne andre.
At meldingen fra Israel kom som en bekreftelse, mer enn en overraskelse, gjør ikke saken bedre. Landet har etterhvert skaffet seg en historie som en pøbelnasjon når det gjelder å behandle mennesker. For dem er menneskeverd og menneskerettigheter for andre enn dem selv, helt ukjent terreng. Bouchiki-saken er bare ett, men desto mer aktuelt, annet eksempel.
Det bør være tankevekkende for den norske Nobelkomiteen at mannen som nå aktivt tillater bruk av tortur i israelske fengsler, har en fredspris hengende på veggen. Denne avis syntes lite om tildelingen til trekløveret Yasser Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres i 1994. Utdelingen som førte til Kåre Kristiansen protestutgang fordi de to israelere måtte dele med palestineren. Tiden etter utdelingen har vist at fred er et relativt begrep for mottagerne.
Dessverre spiser jeg lite jaffa-appelsiner. En privat boikott vil derfor ha liten betydning for Israel. For dem som spiser slikt, må det imidlertid være pinlig å skrelle dem mens NRK-TV sender serien om torturisten Henry Rinnan. Han var riktignok ikke med blant Guds utvalgte, men synet på tortur hadde han felles med israelerne.
For ordens skyld: Dersom Israels venner eller andre har tenkt å skrive innlegg som forsvarer bruken av tortur, kan de spare seg det. Slike innlegg vil ikke bli trykket i denne avis. Forsvarere av tortur, må finne seg i sensur.
Ha en god helg!
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
27. august 1988:
Lørdagsandakt
17. desember 1988:
Leve oppkomlingene!
8. mai 1999:
Riksen af bare faen
24. juli 1993:
Har du glemt, Rune?
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.