En periode pendlet jeg til Berlin, mest for fest og moro, men undret etterhvert på hvorfor jeg mislikte byen så sterkt. Var det fordi den ikke ligger ved havet? På grunn av den pompøse arkitekturen? De alternative kafeene? Eller inflasjonen i Adidas’ nyproduserte, vintage skuldervesker? Nei, problemet stakk dypere. Etter intens leting sto svaret plutselig parkert foran nesen: Die Trabi!
Politisk ikon. For å ta det positive først: Trabant, byens uoffisielle maskot siden Murens fall, er fortsatt de fattige berlinerstudenters Rolls-Royce. Den er spesielt elsket av folk som hater bilisme, kapitalisme og fremskritt.
Tre millioner ble bygget mellom 1957 og 1989 i Sachsenring-fabrikken i Zwickau i det tidligere Øst-Tyskland. Visse år var hver annen bil på veien i hjemlandet en Trabant, og ventetiden overskred ett år. Da produksjonen ble stoppet et halvt år etter at Øst- og Vest-Berlin ble én by, var kjøretøyet allerede regnet blant Den kalde krigens fremste ikoner. Min teori er imidlertid at de fleste partiobligatoriske omgivelser, som traurige Trabant, før eller siden automatisk vil bli en del av folks selvbilde.
Teknisk parkert. Trabis utgangspunkt er ganske likt britiske Mini, italienske Fiat 500, franske 2CV og Renault 4, og ikke minst Vest-Tysklands eksportsuksess, Bobla. Trabant var riktignok regnet som en moderne konstruksjon ved lanseringen, men i motsetning til sine utenlandske kolleger var den teknisk parkert og designmessig avskiltet allerede tidlig på 1960-tallet.
Alle de nevnte billigbilene har til felles en sjarmfaktor som gjør at man kan tilgi dem både rust, plassmangel og tungvinte ingeniørløsninger. Det jeg derimot aldri har forstått ved Trabant, er hvordan man kan elske en bil hvis design og tekniske løsninger er så til de grader totalt blottet for visjoner.
Stanken av Stasi. Jeg skal innrømme at jeg aldri har kjørt et eneste eksemplar, men jeg har til gjengjelde vært så «heldig» å få sitte på. Det holdt i massevis for å utvikle en svært negativ holding til hele bilen. Visst tåler jeg ulyder, vibreringer, stanken av Stasi og annet som kan bidra til en bils personlighet, men her snakker vi om dårlig håndverk. Bilene ble nemlig ikke håndbygget for kvalitetens skyld, men fordi samlebåndet var best egnet for å føde øgler.
Normalt ville jeg stoppet sutringen her, men det er da heller ikke min skyld at en ny utgave av den klassiske Trabanten nå skal prakkes på oss. Designen er om mulig enda mer anemisk enn originalen. Her tilføres ingenting nytt, som ved retroversjonene av Mini eller Fiat 500: Trabantens tak er fortsatt flatt, fronten er rett, hekken har antydning til halefinner der den munner ut i baklyktene og den har fremdeles støtfangere som subber ned i asfalten, slik de gjerne gjorde da Wilhelm Pieck ble kommuniststatens første president.
Fremtid i fullskala. Initiativet er imidlertid langt mer sympatisk. Som allerede kjent kommer det fra Herpa, som primært produserer modellbiler for modelljernbaner. Deres Miniatyr-Trabant har siden salgsstart i 1990 blitt så populær, at designerne der mente tiden er moden for en fremtid i fullskala.
For meg blir dette fortsatt misforstått resirkulering. Det at ting og tang er gamle, betyr ikke nødvendigvis at de fortjener å hedres gjennom en retroversjon. Da hjelper det fint lite at Herpa hiver inn eldrift og andre miljøvennlige løsninger. Hvor generisk kan man bli?
Entusiastbil. Berlin valgte som kjent nylig å rive østblokklandets tidligere regjeringsbygning, men lar altså Trabanten rulle videre. Jeg lover å roe meg ned om Herpa straks går tilbake til å bygge den utelukkende i 1:87 skala til glede for modelljernbaneentusiaster.
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev