KRISEARKITEKTEN

Innholdet er produsert av DNs kommersielle avdeling DNX Studio på vegne av annonsøren.
Redaksjonen har ikke noe med innholdet å gjøre.

– De lokale sa det var århundrets skjelv…

Tommy sitter i lokalene til ærverdige Hospital de Sant Pau i sentrum av Barcelona og prøver å forklare hvordan han endte opp med å utforme FNs nye strategi for urbane kriser.

Spol tilbake til april 2015: Åtte kilometer under Ghorka-området i Himalaya starter jordskjelvet som skal legge store deler av Nepal i ruiner. Den nyutdannede arkitekten Tommy sitter i sofaen sin på Torshov i Oslo og ser katastrofen utspille seg på TV.

Brenner du for å forandre fremtiden? Nå vil SAS hjelpe deg å gjøre det mulig

I løpet av lunsjen blir tre og en halv million mennesker hjemløse. Hele landsbyer begraves.

En melding tikker inn på Tommys mobil:

«Vil du komme til Nepal?»

– Eks-kjæresten min hang over skulderen og leste meldingen. Før jeg hadde rukket å si noe begynte hun å gråte. Hun visste jeg kom til å dra.

Meldingen kommer fra arkitekt Tone Selmer-Olsen. Hun er i Nepal, der hun leder arbeidet med gjenoppbyggingen av jordskjelvområdene. Som en del av innsatsstyrken NORCAP står hun og hundrevis av nordmenn med ekspertkompetanse klare til å rykke ut — men de mangler arkitekter.

– Jeg var nyutdannet og interessert, men hadde null erfaring. Full av nervøsitet kjøpte jeg inn alt mulig slags overlevelsesutstyr og hev meg på flyet.

LES OGSÅ: Forvalter kunst for en halv milliard

KATASTROFENS NATUR

Turen til Nepal blir starten på en reise i naturkatastrofer, kriser og krig. I løpet av de neste to årene skal Tommy se verden endre seg gjennom enorme folkeforflytninger i Nigeria, kaos i Midtøsten og én million mennesker på flukt over Middelhavet — men først Nepal.

– Det var kaos på bakken. Vi måtte ut til en isolert landsby som lå på tre tusen meters høyde. Hele byen var begravd i et jordskred.

Etter ti timers snirklete kjøring langs Nepals stupbratte fjellsider er Tommy blant de første som kommer frem.

– Der satt tre og et halvt tusen mennesker i en skråning og så på oss. Masse gamle damer og små barn. Alt var borte.

De første nødrasjonene har sørget for mat og vann — Så begynner jobben for krisearkitektene. Hvor mange barn bor der? Hvor mange kvinner? Hvor mange er handikappede? Tommy begynner arbeidet med å organisere måten menneskene bor på.

– Dårlig planlegging i starten kan får enorme sosiale konsekvenser senere. De hadde allerede begynt å etablere seg, så vi måtte definere hovedårene i den nye «byen», lage veier og dreneringer for å øke sikkerheten. Hvis noen brekker en fot oppi der kommer de ikke ned med det første…

Tommy og kollegene etablerer en byplan for det lille samfunnet. Lokale kvinner bærer stein til veien. Sammen sørger de for at det mest grunnleggende kommer på plass. Drenering, latriner, trygge offentlige møtesteder, branngater, lys.

– Det aller viktigste vi gjorde var å først gå i dialog med lokalsamfunnet og lederne. Det er slik vi jobber. Jeg introduserer meg, sier hvem jeg jobber for og hva vi kan bidra med, og de forteller om sine behov. Disse samtalene er helt nødvendig for å kunne gi riktig støtte.

Nepal har en svært kompleks befolkningssammensetning og ting fungerer annerledes enn i Norge. Menn dominerer samtalen og tar mye plass. En løsning blir å etablere et eget kvinnesenter.

– Samtidig sørget vi for at senteret også fungerte som et sted der kvinnene kunne snakke åpent med hverandre, treffe helsepersonell og fortelle om sine behov. Det føltes vondt å dra derfra, men jeg føler at jeg har bidratt med noe viktig.

Les også: Solgte huset for å bli vinbonde

FLERE KRISER

28 år gammel har Tommy bygget sin første by. En jobb som krever både diplomatiske evner, en viss MacGyver-innstilling og en god dose praktiske skills.

Etter Nepal tikke det inn nye oppdrag. Tommy møter dem med den samme filosofien: Å bruke arkitektkompetansen til å lage trygge steder å bo — og la de lokale ta del i arbeidet.

– Problemet i slike situasjoner er ofte at man bygger en ny by i den tro at folk bare skal være der midlertidig.

Realiteten viser at slike steder ender opp med å bli permanente bosettinger.

– Se på Gaza. Store deler av området var egentlig en midlertidig flyktningleir, men nå har det snart gått 70 år! Folk har bodd der i generasjoner.

Noen av de provisoriske gatene er kun en halv meter brede. De sosiale utfordringene internt er enorme.

– Blant mye annet, så er dette en konsekvens av den dårlige planleggingen som ble gjort i 1948.

Tommy fyrer seg opp…

– …og nettopp derfor er det superviktig at man behandler alle sånne steder som om det skal bli permanente byer.

Denne tankegangen er en rød tråd gjennom alle prosjektene. Tommy er tydelig på at arbeidet kan være tungt. Spesielt flyktningstrømmen over Middelhavet i fjor gjorde sterkt inntrykk på ham — men menneskemøtene veier opp.

– Uansett hva slags bakgrunn du har, så er det mye som forener oss. Dette er noe du skjønner når du reiser mye.

– Å ta en drink eller en kopp te med de lokale folka gir deg forståelsen av at likhetene våre er større enn forskjellene. Over hele verden deler folk de samme verdiene. De søker helse, utdanning, sikkerhet, verdighet og latter.

– Å le med en ny venn i et fremmed land, det inspirerer meg!

Les også: Treningsmaskinen Martin Johnsrud Sundby

NYE STORBYER

Egentlig skulle Tommy sitte på arkitektkontor og tegne vakre hus og staselige kontorbygg. I stedet tilbringer han dagene i et gammelt sykehus i Barcelona. Der representerer han FNs bosettingsprogram, og jobber med et globalt prosjekt som bringer de store humanitære aktørene sammen under paraplyen «Global Alliance for Urban Crises».

– Å plutselig være på policy- og strateginivå er nytt og annerledes. Jeg er jo egentlig arkitekt, men arbeidet er veldig spennende.

Bak initiativet ligger en erkjennelse om at den økende urbaniseringen vil endre måten FN driver bistandsarbeid på i fremtiden.

– Innen 2050 vil åtte av ti mennesker bo i urbane områder. Nå handler jobben om å forstå konsekvensen, og kompleksiteten i urbane kriser.

MEGA CAMPS

En av de største prosjektene Tommy har vært med på startet også som en melding.

«Vil du dra til Nigeria?»

– Jeg hadde lovet meg å aldri dra til et aktivt krigsområde. Men jeg er veldig lett å overtale…

Boko Haram har herjet de nordøstlige delene av Nigeria i snart ti år. Ingen har lov til å kjøre bil utenfor byene. All bevegelse for Tommy og kollegene må skje via helikopter. Militæret har ikke kontroll, og Boko Haram har celler over alt — I tillegg er to millioner mennesker på flukt.

– En av oppgavene var å bygge såkalte «mega camps». Vi fikk høre at det skulle komme over hundre tusen mennesker og bosette seg temporært. Dette er virkelig stor skala, og noe vi i utgangspunktet ikke ønsker å gjøre. Det er jo på størrelse med Trondheim by…

Tommy og en kollega fra Nairobi er eneste planleggere for FN på stedet.

– Det var som å etablere en by på speed. Og det kan være farlig. Vi går inn i ekstremt komplekse situasjoner, og så skal vi liksom definere hvordan fundamentet for en potensiell by skal se ut om femti år. Det er absurd. Men det er oss eller ingen.

Les også: Styrer OL-sirkusets raskeste båt

Før byggestart flyr Tommy og kollegaen opp til en liten by ved grensen til Kamerun for å besøke den lokale lederen.

– Stedet tilhørte Fulani-folket — utrolig vakre mennesker. Stammelederen, en slags konge, var kledd i gull, stod på et podie og fikk en sval bris fra en liten gutt som viftet med palmeblader.

– Det er absurde omgivelser, men for at vi skal få lov til å bygge bosettinger i hans landsby, måtte jeg overbevise ham om at dette ville være en god ide. Og da er det viktig at han liker meg. Det er ikke så mange formaliteter, man må drikke te, være høflig, prøve å være kompis.

Stammelederen måler den norske arkitekten med øynene, inviterer ham med i bilen sin og tar noen selfies. Noen timer senere er avtalen i boks.

– Jeg tror han forstod, at situasjonen tatt i betraktning, så ville det være bedre for alle at vi samarbeidet og sørget for ordentlige forhold for menneskene på flukt. Det skal mer til enn å dele ut presenninger for å skape en fungerende by.

RINGER MORMOR

Tommy påstår at han egentlig har en dragning mot å slå seg til ro. Gjerne på et sted uten pågående kriser.

– Jeg har en bror og en far som har vært i diverse konfliktområder. Begge gjennom militæret. Kanskje jeg har arvet noe fra dem.

Før han reiser ut til noe skummelt, ringer Tommy alltid til mormoren i Trondheim for å ta en avsjekk.

– Mormor er en gammel dame fra en liten gård utenfor Trondheim. Ingen verdensdame akkurat, men hun har alltid verdifull livsvisdom og dele med meg, .

– Da jeg skulle til Nigeria var responsen hennes klassisk:

«Må de virkelig sende deg helt fra Norge?»

Det var veldig søtt å si, men jeg er glad jeg dro.