BLOGG. To innledende observasjoner fra søndagens etappe:

- 900 meters stigning på 4,5 km er ganske bratt

- Alle bakker tar slutt til slutt, enten de går opp eller ned

På dagens etappe har vi kommet oss fra Lech til St. Anton, en distanse ikke lenger enn 25 km, men med rundt 16 kilometer av løpeturen på over 2000 meters høyde (dagens høyeste topp var på 2543 moh, Valfagehrjoch). I en av dagens stigninger var det også behov for å benytte de faste tauene som var boltet fast i fjellsiden. Så det var en svært luftig og spektakulær etappe, men mulighetene for utsikt ble delvis spolert av et lavtrykk som passerte fjellkjeden sammen med oss, og gjorde traseen våt, glatt og gjørmete. Noe som kunne sees godt på folk rundt oss i målområdet etterpå, og skovaskeren til Gore-Tex ble flittig brukt. Dog kunne selv ikke den gjenskape den opprinnelige hvitfargen på Espens terrengsko (av type Hoka One One Stinson Evo). Uten at det setter noen demper på stemningen.

Vi løper som tidligere nevnt sammen med folk fra 37 nasjoner, og det høres godt ute i løypa. Tysk høres naturligvis oftest, men det kan kanskje sies at spansk høres høyest. Ellers løp vi et stykke sammen med Team Salomon Iran, og før start var for eksempel laget fra Singapore lett gjenkjennelige på den heldekkende klesstilen, omtrent som vi i Norge løper eller går på ski når det er kaldere enn minus 10. (Temperaturen i dag lå for øvrig mellom 6-7 og 20 grader.)

Det er lett å komme i snakk med folk og utveksle erf#229er og oppmuntringer underveis; løpere og spesielt ultraløpere er kjent for å være sosiale, og det er flere av disse i et slikt felt. Det vil si, alle som har meldt seg på denne konkurransen kategoriseres som godt trente løpere, enkelte skiller seg ut ved å ha løpt flere ganger, og har en typisk ultraløperkropp. Vi tenkte å følge litt med på resultatlistene framover for å se om vi kan gjette litt på hvor mange av de som er godt egnet, og hvor mange som tar det som en hyggelig opplevelsestur, i selvrealiseringens ånd, og fordi de har råd. Samtidig blir det interessant å se i hvilken kategori det vil være naturlig til å plassere oss selv. Men det er definitivt en hyggelig og sosial opplevelse, og en stor fysisk utfordring for både kropp og sjel.

På dagens 25 kilometer var det ikke mindre enn tre matstasjoner, og det er ingen tvil om at det er takknemmelig med varm tomatsuppe etter en time eller to i tåkehave og kald vind - Rikelig utvalg på matstasjonene betyr også at det ikke er et stort behov for å ha med egen næring utover den obligatoriske literen med vann. Det setter man stor pris på når man på grunn av skiftende værforhold i Alpe-fjellet er påkrevet å løpe med ryggsekk som må innholde blant annet redningsteppe, regntøy og ekstra varme klær. I dag ble de aller fleste sekker kontrollert før start. Arrangøren tar selvsagt sikkerheten på alvor og langs hele løypa finner man vandrende godt synlige "Doctors".

Vi er ellers svært fornøyd med gjennomføring av dagens etappe; da vi lå på 53. plass i klassen etter første etappe, påpekte Elisabeth at vi burde ha som mål å se førtitallet. Vi er nå nummer 43 av 102 (et lag har altså blitt borte siden første etappe, dette antallet kommer til å øke i de nærmeste dagene).

Espen er riktignok litt mindre fornøyd med en blå tå etter bare to dager. Den faller nok snart av, og kanskje må vi ved neste anledning kalle til oss "Doctors".

Resultater fra søndagens etappe:
Plass 34 (av 102): Team Norway: Tid 5:15.19,4 - 1:27.32,8 etter vinnerne av klassen - Totalt nr 152 av 332 lag

Plass 11 (av 31) Team Alta: Tid 5:27.45,2 - 1:43.03,2 etter vinnerne av klassen - Totalt nr 176 av 332 lag

Les tidligere blogginnlegg:

<b>Galskap i tynn luft</b>

<b>Highway to hell</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.