4. plass til Geilo i DNs skikåring: Geilo er kompakt. Heismastene, traseene, menneskene og bygningene kommer tett. Komfortable heiser og barnevennlige områder overlapper hverandre, mens åpne områder og ledige parkeringsplasser er mangelvare. Liker du tette alpelandsbyer, er du glad du kom. Var du derimot ute etter avslappende ensomhet i romslig natur, skulle du ønske du dro et annet sted.

Alpinanleggets to sider skilles fra hverandre av Geilo sentrum. På den ene siden ligger Geilolia, som egner seg best for nybegynnere og barnefamilier. På den andre ligger et nettverk av mindre heissystemer hvor rolige områder kombineres med traseer for mer aggressive skikjørere. Med skibussen kommer du enkelt fra den ene til andre siden av dalen.

DN har rangert landets beste alpinanlegg, fra Hovden i sør til Narvik i nord. Geilo landet på 4. plass, basert på følgende kriterier:

*Den tellende poengscore for langrenn er gjennomsnittet av langrennskriteriene.

Intensitet
Både i bakken og i sentrum er det flere hyggelige spisesteder. Spesielt Hallingstuene med sin intimitet er å anbefale om du er ute etter en bedre middag.

Hallingskarvet nytes best fra toppen av 1178 meter høye Havsdalshovda. Her, og bare her, gir Geilo deg høyfjell. Geilos heiser starter 800 meter over havet, og de fleste stopper før de runder 1100. Enkel hoderegning og et gløtt på konkurrentene tilsier at Geilo har et høydemeterproblem.

På papiret er problemet tydelig. Men i praksis er problemet mindre enn fryktet. Selv om noen traseer er såpass flate at du undrer på om noen setter særlig pris på dem, er mange av Geilos løyper såpass heftige og gode at du glemmer høydemangelen. Fort opp. Fort ned. Slikt skaper intensitet når kvalitet på både heis og trasé er god.

Høytidsmas
Likevel er det ikke til å komme utenom at lengre traseer hadde gjort Geilo til et langt mer interessant alpinanlegg. Spesielt i travle perioder tar det litt for kort tid å støte på heiskøen igjen.

Også i langrennsløypene blir det gjerne hektisk i høytidene. Oppe på fjellet finnes storslagne høyfjellsløyper, mens skogsløypene nede i dalen er ypperlig for dem som ønsker seg en kortere tur.

Tett skog
Ingen norske alpinanlegg har flere parkelementer enn Geilo. De ligger strødd rundt omkring i hele anlegget, og det finnes knapt nok en heis som ikke har et parkelement innenfor rekkevidde. Tilbudet blir kjærkomment tatt imot av brukerne, men trolig hadde det hevet seg om samtlige terrengparkressurser ble sentrert inn i en enkelt park med kontinuerlig vedlikehold.

Samtidig skal det påpekes at det er gøy å kjøre park på Geilo. Både hovedparken og de mange parkelementene rundt omkring fungerer godt, men kvaliteten kunne med enkle grep vært hevet et hakk eller to.

Ønsker du god frikjøring, bør du sette deg i bilen å kjøre til Sudndalen. Geilo har dessverre for mye tett skog og fravær av alpine fjellsider.

Langrenn: Sentrumsnær villmark
Da DN besøkte Geilo, var været såpass ruskete at høyfjellsløypene for langrenn ble en utelukkende grå opplevelse. Da er ikke Geilo spesielt imponerende. Når været snur, derimot, blir løypene opp mot Hallingskarvet og innover mot Hardangervidda en naturopplevelse av de sjeldne. Har du turski, kan du gå så langt du bare orker.

Like ved Norges Toppidrettsgymnas nede i dalen ligger løyper som ikke er like værutsatte. I et kupert terreng ligger topp preparerte løyper. Selv om du praktisk talt befinner deg i Geilo sentrum når du går her, har skogen et overraskende sterkt villmarkspreg. Likevel må du til Havsdalen for å finne den beste opplevelsen. Betal parkeringsavgiften og gå i retning Prestholt. Selv om hyttene er mange og traseene monotone til å begynne med, er dette ypperlig langrenn i flott natur.