La oss fryse øyeblikket der bena akkurat har forsvunnet under deg, jommen lå det ikke is under laget med snø. Du skjærer høyst sannsynlig villfarne grimaser, alle muskler i høyspenn. Det er snakk om et kakk i hodet, såret stolthet, kanskje et ødelagt hofteben. Her har man pyntet seg for dagen, snart ligger man der som en istykkerslått ting.
Sammenstøtet er uunngåelig, en siste tanke før det smeller: Man hadde muligheten, pengene til å flytte – så mange andre har jo gjort det. Så iler smerten fra et av kroppens svake ledd, buksebenet drukner i sølevann. Du lukker øynene, tenker:
Que pasa?
– Der er Albir-fjellet. De spreke løper opp på 17 minutter, sier Kjell Henden og peker sørover.
– Vi andre bruker 40.
Lederen i Costatrimmen, Norges første og kanskje største idrettsklubb med adresse utenfor Norge, bretter opp skjorteermene, solen er sterk – men han myser ikke. Så peker han østover.
– Der borte er det tyske miljøet.
– De bor i skyggen. Onde tunger vil ha det til at Franco ga tyskerne masse tomter i nord- og østvendte skråninger. Spanjolene liker seg jo ikke i solsiden.
Han smiler.
– Dette fryder vi oss over i det norske miljøet.
– Har tyskerne egen treningsklubb?
– Ikke som jeg vet om. De har egen avis.
Den brunbarkede mannen vender seg sørvest. Fra takterrassen til det norske klubbhuset som ble ferdigstilt i 2014, og som kostet syv millioner å bygge, er det utsikt i alle himmelretninger. Tre etasjer, kinosal, bibliotek, bodega. Opptil 1000 medlemmer kan samles her hver uke. Og det er ikke for å drikke og sole seg.
– Hollenderne trener en del, vet jeg. Men ikke på langt nær like mye som oss. De møtes visstnok på Playa del Albir, går blant annet fjellturer.
– Engelskmennene da?
– Nja, de er det verre med, sier han og peker mot Benidorm Skyline, vestover.
– De er bedre på puben og har nok fått litt kritikk for det.
– Vi nordmenn er mer stillfarne. De fleste av oss i alle fall.
Norsk koloni
Tre ganger i uken arrangerer idrettsklubben, som ble stiftet i 1981, fjellturer – i tillegg til idrettsmerkeprøver og annen aktivitet. Klubben har 330 medlemmer, den eldste er 96 år.
I området Alfas del pir, nord for Alicante, er det rundt 5000 fastboende nordmenn, men det anslås at det til enhver tid er tre-fire ganger så mange her hvis man inkluderer overvintrere og langtidsferierende. Stadig flere nordsjøarbeidere flytter også ned med familien i kortere perioder, og det er 350 barn på norske skoler.
Men de fleste er pensjonister og de har fått med seg siste forskning om fysisk aktivitet – at alder på ingen måte er til hindring for svette og damp, at man omtrent kan trene seg yngre.
– Det skjer noe med nordmenn når de flytter sørover, sier turleder Torkel Willgohs
– De får en mer kontinental livsstil, er mye ute, kysser hverandre på kinnene, sosialiserer.
Han ønsker oppmøtte deltagere velkommen. Det er onsdag, 20 grader og 60 trimmere står klare på Johan Galtungs plass. De skal gå to timer, i sekkene ligger fullmodne appelsiner fra buskaset rundt.
Willgohs klyver opp på en stein. Tar frem en ropert. Spør:
– Har alle husket helsekort?
Lette nikk.
– Ok bra, da kjører vi.
Flytteeffekten
– Vi har ikke forsket på helsebetydningen av å flytte til et annet klima, sier professor Astrid Bergland ved HIO.
– Men vi vet mye om hvor viktig de fysiske omgivelsene er for aktivitet. Og det er ingen tvil om at den norske vinteren representerer en del barrierer for eldre, sier Bergland som er rask med å legge til at det også er mange aktive miljøer i Norge.
Hun har ledet forskergruppen «aldring, helse og velferd» ved Høgskolen i Oslo og Akershus og mener den eldre befolkningen nå har fått med seg budskapet om at god form er ferskvare, at systemet må utfordres.
– Å trene gir kroppslig energi som igjen fører til at man orker å tenke kulturelt, kanskje blir effekten ekstra god i Spania der klimaet er stabilt, det er lett å være fysisk aktiv, og man er også samlet mye, sier hun.
– Mange har nok fordommer om eldre som drar sørover. Men de bruker muligheten de har, og det er meget fornuftig.
Golfstrømmen
På en 18-hulls golfbane ovenfor Benidorm har Arild Strømsmoen akkurat imponert seg selv og følget med en «birdie».
– Det vil si ett slag under banens par. Det er det bare proffene som klarer, gliser Strømsmoen som for 15 år siden ledet advokatfirmaet Barfods avdeling her nede.
Nå er han leder i golfklubben Peer Gynt. Klubben har inntaksstopp på 200 og det er to års ventetid for å bli medlem. De spiller to-tre ganger i uken.
– Noen må nesten daue for at vi skal ta inn nye. Så populært er det, sier han og løfter golfen frem som en livsforlengende aktivitet.
Bente Mathiesen nikker.
– Hadde jeg bodd i Norge hadde jeg vel vært død for lenge siden, sier hun og ler.
– Har du sett været her, eller? Og hjemme?
Hun spiller så ofte hun kan.
– Jeg skjønner meg ikke på dem som løper hele tiden. De ser ut som de skal stryke med hele gjengen. Når du golfer er du ute i fem-seks timer. Det er sunt.
Området Costa Blanca er et treningsmekka. Her ligger proffsyklister på samling vinterstid. Veiene er altså fulle av tog med tohjulinger. Og nå skal 60 norske pensjonister på fjelltur, de har kastet seg i biler, skal kjøre 30 minutter nordover før de begynner å gå. Her kan det med andre ord oppstå farlige situasjoner: Eldre nordmenn mot internasjonale toppsyklister.
Kjell Henden havner bak 25 unge spanjoler fra et kontinentallag. Han vil forbi.
Svingete veier, han vil forbi. En kort rett strekning, han girer ned, bestemmer seg kontant.
– Det tok meg et par sesonger å lære dette, sier han etterpå.
– I India har de hellige kyr.
På Hendens hode sitter en solhatt.
– I Spania har vi syklister.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.