27. august 1988: Å komme tidlig på kontoret om morgenen, har sine klare fordeler. Den største er at man dermed slipper å høre andakten i radioen mens man barberer seg. I barbermaskinens glansdager var det ikke så farlig, men nå - med en sylkvass dobbeltklinge på strupehodet - kan det bokstavelig talt koste blod.
En etter en tyter de ut av min morgenradio, disse velmenende kvinner og menn, en etter en sier de det samme og nesten uten unntak har de som et av sine viktigste poenger at penger, rikdom og suksess er noe av det verste son kan hende et menneske. Tingen er åpenbart å tjene minst mulig, sette over styr det lille en tjener så raskt som mulig og dessuten sørge for at alt en foretar seg systematisk går galt. Rike mennesker skal det gå galt i livet og enda verre i døden. De fattige, derimot, skal ingenlunde komme til kort, hverken i himmel eller på jord.
Jeg skal ikke bestride den teologiske holdbarhet bak det scenario som andaktørene bygger opp. Men den økonomiske side av saken må jeg få lov å blande meg opp i. Det er tross alt også mine morgener de ødelegger.
Det pussige ved andaktørenes motvilje mot penger, rikdom og suksess, er at motviljen er så selektiv. Det er nemlig bare enkeltpersoners penger, rikdom og suksess de avskyr så inderlig. Offentlige penger, offentlig rikdom og offentlig suksess har de slett ikke noe imot. Iallfall er det ikke grenser for hvor snille det offentlige bør være mot alle som har det vanskelig og tungt her i samfunnet. Medkjensle kalles pengene da, og medkjensle og omtanke for andre kan man åpenbart ikke få nok av.
Nå har jeg ikke noe imot medkjensle og heller ikke finner jeg noe å utsette på omtanke for andre. Det jeg forundrer meg over er at ingen andaktør har tenkt såpass langt at ingen offentlige bevilgninger er mulige hvis ikke en del enkeltmennesker skaffer seg penger, rikdom og suksess. Dessuten - hvis bevilgningene skal bli store, må mange - helst alle - enkeltmennesker skaffe seg høye inntekter, gjerne også stor rikdom og dessuten suksess i hauger og lass. Det jeg forundrer meg over er rett og slett at disse mine morgen-smadrere totalt overser at grunnlaget for all den medkjensle og omtanke de forlanger er private inntekter og rikdom.
Jeg er ingen kløpper i matematikk. Ikke desto mindre har jeg funnet en matematisk formel for den holdning andaktørene står for. Formelen lyder - i all sin stringente enkelthet: Hatet til penger og suksess er proporsjonalt med kravet til offentlige bevilgninger.
Såvidt jeg vet, har hittil ingen økonom holdt morgen-andakten i NRK.
Hvis så en dag skulle skje, håper jeg å bli forhåndsorientert, slik at jeg kan stå klar med barberhøvelen i hånden, ferdig innsåpet og med smil om munn. Med løftet hode skal jeg da høre det kristne budskap, omtrent - håper jeg - i denne form: Skal vi få råd til å hjelpe alle dem som sørger og har tungt å bære, alle de fattige, alle de gamle, alle de syke, alle dem som ønsker seg utdannelse, men ikke har noen skole å gå på, er det av ytterste viktighet at dere mine lyttere - dere som er friske og raske - står tidlig opp om morgenen, spiser en solid frokost, helst med ananas og masser av kaffe slik at våre fattige brødre i Afrika og Brasil får solgt sine varer, kjører til jobben slik at Staten kan fortsette å håve inn skatt på bensin og bil, unnlater å ta med gratispassasjerer for ikke å ødelegge Oslo Sporveiers økonomi, og jobber som gale hele dagen med tanke på å maksimere egen inntekt og firmaets overskudd. Hvis dere det gjør - og gjør det hver dag hele året, gjerne også på lørdager, med mindre dere er jøder og ikke aksepterer søndagen som ukens syvende dag, da mine kjære lyttere, da lever dere et kristent menneskes liv og bidrar til at alle dem som trenger det kan få det like godt som dere selv.
Mitt håp om noengang å få høre en slik andakt, er dessverre begrenset. Fortsatt vil jeg nok bli plaget av de samme velmenere som før, dette underlige folkeslag som i sin forkynnelse freidig hopper bukk både over realiteter og økonomiske lover og tror bevilgninger kommer som manna fra himmelen og ikke som et direkte resultat ev menneskenes svette, deres penger, deres rikdom og deres suksess.
Jeg vil ikke bestride at kjærligheten til penger, rikdom og suksess har gjort mye vondt her i verden. Men at penger, rikdom og suksess i seg selv er et onde, vil jeg protestere på det kraftigste mot.
Ayn Rand, kvinnelig amerikansk forfatter og filosof, sa det omtrent slik: Løp for livet hver gang du hører noen si at penger er roten til alt vondt. It is the warning bell of an approaching looter.
Selvsagt kan det være at morgenandaktene i de siste dager har vært forskjellige - og mer gjennomtenkte - enn de jeg hørte i den periode jeg risikerte livet ved å trive til Wilkinssons Sword klokken kvart over åtte hver morgen. Isåfall ber jeg om unnskyldning. Kanskje burde jeg be om unnskyldning i alle fall. Jeg orker nemlig ikke å høre dem lenger. Derfor barberer jeg meg klokken syv, drar tidligere på kontoret og bidrar dermed etter fattig evne til å øke min egen inntekt, samfunnets mulighet til å lindre nøden hos dem som har tungt å bære, samt Dagens Næringslivs fortsatte og forhåpentligvis ustoppelige suksess.
Les flere av Kåres perler:
20. august 1988:
Forsvar for markedet
19. november 1988:
«Man bites dog»
22. mars 1993:
Spør heller Paul Wilson!
16. juli 1988:
Moms på solen!
22. april 1995:
Kast iranerne ut!
27. januar 1996:
Utvalgte torturister
17. desember 1988:Leve oppkomlingene!
24. juli 1993:Har du glemt, Rune?
8. mai 1999:Riksen af bare faen
4. juni 1988:
Et komma til besvær
25. juni 1988:
St. Hans med Karl Marx
Tilbake til hovedsaken (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.