Verdensøkonomien er todelt, og mer todelt ved utgangen av året enn ved starten.
* På den ene siden opplever fremvoksende markeder, som India, Kina og Sørøst-Asia forøvrig, sterk vekst.
* På den andre siden står den europeiske og den amerikanske økonomien stille, og arbeidsløsheten er høy.
En slik splittet verden er ikke risikofritt. Asiatisk økonomi er ikke stor nok til å trekke i gang veksten i resten av verden. Men den er kanskje stor nok til å presse opp råvareprisene.
Samtidig kan den amerikanske sentralbankens strategi, å trykke opp mer penger, slå feil. For i dagens globaliserte finansmarkeder ender tross alt pengene opp der det er gunstigst. Det er i Asia, ikke i USA, der de trengs mest. I tillegg vil mye penger ende opp der de ikke er ønsket, særlig i fremvoksende markeder, der de vil øke eiendoms- og råvareprisene ytterligere.
På grunn av den høye arbeidsledigheten i Europa og USA er det lite sannsynlig at pengeopptrykkingen fører til inflasjon. Det kan imidlertid skape bekymringer for fremtidig inflasjon, og dermed skape høyere langsiktige renter. Hvilket er det motsatte av hva sentralbanken ville oppnå.
Den mest alvorlige truselen er innstramningspolitikken som feier over verden, nå som regjeringene, særlig i Europa, skal takle de store underskuddene fra finanskrisen.
Følgene av for tidlige innstramninger av statsbudsjettet er velkjente: treg vekst, lavere skatteinntekter, og skuffende liten reduksjon av underskuddene. Nedgangstider i Europa vil forsterke nedgangstider i USA.
Det er åpenbart hva USA bør gjøre, gitt landets muligheter til å låne til rekordlave renter, og få høyt utbytte fra offentlige investeringer. Et stort offentlig investeringsprogram vil gi høyere sysselsetting på kort sikt, og vekst på lang sikt. Etterhvert vil dette altså gi lavere statsgjeld.
Vi håper du som leser setter pris på «Ord for 2011»!
Listen over alle ekspertkommentarene finner du i bunn av artikkelen.
Dessverre er finansmarkedene nok en gang mest opptatt av kortsiktige resultater, slik de var i årene før krisen. Nå presser de på for utgiftskutt, selv om sårt tiltrengte offentlige investeringer da må lide.
Videre sørger politisk kaos for at lite blir gjort med de andre problemene i den amerikanske økonomien.
I Europa er situasjonen ikke særlig mye bedre. EU har endelig reddet Hellas og Irland. Begge landene ble styrt av borgerlige regjeringer før krisen. Dermed har det nok en gang vist seg at en fri markedsøkonomi ikke fungerer bedre i Europa enn det gjorde i USA.
I Hellas, som i USA, fikk en ny regjering i oppgave å rydde opp. Den irske regjeringen, som oppfordret bankene til lettsindige utlån, og som hadde skyld i boligboblen, var like dårlig til å håndtere økonomien etter krisen som den var før, ikke overraskende.
Personlig synes jeg ikke det er særlig interessant å kartlegge de økonomiske utsiktene for neste år. Utsiktene er dystre uansett. Det er viktigere å finne ut hvor lang tid det vil ta for Europa og USA å komme seg på fote igjen, og hvordan Asias tilsynelatende eksportbaserte økonomier kan fortsette å vokse dersom deres tradisjonelle markeder krymper.
Min gjetning er at disse landene vil opprettholde veksten ved å rette oppmerksomheten mot sine enorme, ubrukte innenlandsmarkeder. Det krever omfattende økonomisk omstrukturering. Men som bevist under finanskrisen har både Kina og India en dynamisk og robust økonomi.
Jeg er ikke like optimistisk på Europa og USAs vegne. Begge sliter med utilstrekkelig etterspørsel. Ironien er at det samtidig er både for mye ledig kapasitet, og for mange behov som ikke blir møtt – og mangel på politikk som bruker kapasiteten til å møte behovene.
For eksempel må både USA og Europa oppgradere økonomien for å møte utfordringene med global oppvarming. Det finnes tiltak som kunne virket, selv med begrensede budsjetter.
Problemet ligger i politikken. I USA er republikanerne mer opptatt av å se Obama mislykkes, enn å se økonomien lykkes. I Europa har de 27 landene forskjellige interesser og perspektiver, og ikke nok solidaritet til å gjøre opp for dette.
I både Europa og USA binder frikonkurranseideologien som lot boblene vokse uhemmet, politikernes hender når de skal motvirke krisen. Regjeringer og økonomi trekkes ned i et sluk av innstramninger.
Hvis politikk er problemet i Europa og Amerika, er det bare politiske endringer som kan gjenopprette vekst. Ellers kan de vente til det er mindre ledig kapasitet, produksjonsmidler blir utrangerte, og økonomiens indre helende krefter får tid til å virke. Uansett er seieren lang unna.
Joseph E. Stiglitz, professor ved Columbia University og nobelprisvinner i økonomi.