Baruch Spinoza, den nederlandske filosofen fra 1600-tallet; Benjamin Disraeli, den britiske statsministeren på 1800-tallet; Nicolas Sarkozy, den franske presidenten fra 2000-tallet; alle har de én ting til felles: De var alle barn av innvandrere.
Mennesker har flyttet til andre land i mange tusen år, for å rømme, prøve lykken, være fri, eller starte på nytt. Mange gjorde ære på sitt hjemland, ved å oppnå store ting, eller få barn som gjorde det.
Nye innvandringsbølger er sjeldent, hvis noensinne, populært. Det er dermed ikke sagt at de ikke trengs. Mange har flyttet fra Nord-Afrika og Tyrkia til vesteuropeiske land de siste 50 årene. Ikke på grunn av vestlig generøsitet, men fordi noen måtte fylle jobbene som de innfødte ikke lenger ville ha. De ble derfor behandlet som gjestearbeidere, og ikke innvandrere.
Da jobben var gjort, ble det antatt at migrantene skulle dra hjem. Da det ble klart at de fleste aktet å bli, og familiene deres også flyttet til det nye landet, fikk de motvillig statsborgerskap i de europeiske landene. Uten nødvendigvis å bli behandlet som fullverdige statsborgere.
Fremmedhatere, samt sosialister som støttet det multikulturelle samfunn, så på disse nye europeerne som noe helt annerledes enn de innfødte, dog med forskjellig begrunnelser. Multikulturalistene mente at det å integrere ikke-vestlige innvandrere i det vestlige samfunn var en slags imperialistisk rasisme. Fremmedhaterne likte bare ikke de som så ut, snakket eller luktet annerledes.
Vi som bor i stadig eldre samfunn, som for eksempel Vest-Europa eller Japan, trenger fortsatt innvandrere. Uten dem vil livsviktige institusjoner, som for eksempel sykehus, mangle arbeidskraft. Flere og flere eldre risikerer å bli tatt vare på av færre og færre yngre.
Tross dette blir innvandring behandlet som en katastrofe av mange politikere, særlig i Europa. Nye populistiske partier får stemmer ved å skremme, for eksempel om påståtte farer ved islam, eller sivilisasjonskrasj.
Problemet med mislykket integrering i land som Frankrike, Tyskland og Nederland ofte overdrevet. Europa er ikke i ferd med å bli islamifisert. Riktig nok er det tydelig at noe er galt, når noen ungdommer fra afrikanske, sørasiatiske eller arabiske land tar livet av sine medinnbyggere, med forkl#229 i radikale, religiøse ideologier.
Barn av innvandrere har tidligere ikke vist tegn på å ville sprenge stedene deres foreldre har valgt å bo, uansett hvor uvelkomne de har følt seg.
Mye kan skyldes på politikken i muslimske land. Islamistisk ekstremisme er en hendig overbevisning som sårbare ungdommer kan henge seg på for å få en følelse av tilhørighet. Kristne, hinduer eller buddhister mangler en slik grunn. Problemet begrenser seg dermed til muslimer. Men som opptøyene blant franske innvandrere viste, er ikke vold begrenset til muslimer. Hvert enkelt lands politikk har noe av skylden, men det har også den mangelfulle innvandringspolitikken i EU.
Bortsett fra EU-innbyggere, som i teorien kan arbeide hvor som helst innen EU, er det tre andre grupper som har blitt tillatt å bosette seg i Europa: innbyggere fra tidligere kolonier, «gjestearbeidere» som kom på 1960- og 1970-tallet, og politiske flyktninger, såkalte asylsøkere. I motsetning til i USA og Canada får ikke økonomiske flyktninger statsborgerskap i bytte mot nødvendig arbeidskraft.
Når europeiske politikere hevder at Frankrike, Storbritannia eller Nederland tradisjonelt sett ikke er «innvandringsland», slik som USA, har de ikke fullstendig rett. Se bare på Spinoza, Disraeli og Sarkozy.
Det som stemmer, er at store menger innvandrere har samlet seg i mange land i løpet av veldig kort tid, på en mer eller mindre tilfeldig måte. Det virker nesten som om ingen myndigheter visste hvordan det skulle håndteres.
Japan, og selv USA, er heller ikke immune mot slike problemer. De japanske myndighetene kvittet seg rett og slett med sine iranske gjestearbeidere da jobbene forsvant. Det er imidlertid ikke like lett å takle de hundre tusen kineserne uten statsborgerskap som bor i Japan. Det samme gjelder meksikanerne som jobber i USA, ofte ulovlig.
Millioner av mennesker verden over forblir i et slags ingenmannsland. Ofte trengs de, ofte føler man medlidenhet med dem, men like fullt er de uønskede. Det er ingen rask eller enkelt vei ut av dette uføret, særlig ikke når verden sliter økonomisk.
Europa og Japan kan imidlertid starte med å gjøre økonomisk innvandring lovlig. Det betyr at man må kartlegge hva slags jobber som må fylles, for deretter å ønske velkommen dem som kan fylle jobbene.
Ikke som gjester, men som fullverdige statsborgere.
Ian Buruma er professor i demokrati og menneskerettigheter ved Bard College.