Selbu er mest kjent for hjemmestrikkede votter, men nå er det sjokoladeimperiet Jentene på Tunet som får busslaster med bedrifter og pensjonister til bygda.
– Det var akkurat dette jeg drømte om, sier Iris Martinsen-Aune (51).
Langs veien fra Røros til Hell har hun og ektemannen Eivind Aune (52) bygget et sjokoladeeventyr på høyde med Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken».
Veivalget de gjorde skulle vise seg å bli uvanlig vellykket. I fjor omsatte Jentene på Tunet for 37 millioner kroner og satt igjen med et overskudd på solide ti millioner kroner.
Paret blir tatt fullstendig på sengen når det får vite at Jentene på Tunet er Gaselle-vinner for Midt-Norge.
– Det har gått så fort at det er vanskelig å ta innover seg. Jeg blir dritrørt når jeg ser på de fantastiske ansatte. Vi er en gjeng som får være kreative og ha det gøy sammen, sier chocolatieren.
Låven er utvidet flere ganger for å etterkomme veksten i Jentene på Tunet, og det er investert 25 millioner kroner.
– Her sto kyrne, forklarer ektemannen.
Står opp på natten
De to legger ikke skjul på at det er krevende når de både er ektepar, forretningspartnere og eiere. Det ble ingen ferie i år heller.
– Det er mye viljestyrke. Det er ikke flaks, men hardt arbeid, sier Iris Martinsen-Aune.
– I natt våknet jeg klokken 03.15 og tenkte på bestillingene. Da var det bare å gå på jobb for å få det unna.
Nå er de på vei inn i høysesongen. Inne i gårdskafeen er juletreet satt opp før Allers kommer for å lage en julespesial. På det mest hektiske er det over 40 på lønningslisten.
– Det går hardt for seg på denne tiden av året. Ordreboken er tykk som en bibel, og vi er avhengige av å ta ut potensialet, sier han.
Det ble for mye
De tidligere Sats-instruktørene forlot Oslo og flyttet hjem til farsgården hans for å bygge opp noe helt nytt. Planen gikk ikke helt som de hadde forestilt seg. De har drevet konferansesenter, festlokale og en nihulls golfbane. Til slutt måtte de ta kontrollen på sin egen hverdag.
– Den dagen vi bestemte oss, ble det rett og slett for masse. Det var sene serveringer og tidlige frokoster. Til slutt måtte vi unne oss tid til ungene, og vi satte en sluttdato, sier Iris Martinsen-Aune.
Nå er golfbanen pløyd opp og konferansesenteret for lengst solgt unna.
– Vi valgte å gå «all in» på sjokolade. Uten Iris hadde det aldri blitt noe, sier Eivind Aune som selv har jobbet i it-bransjen og vært bedriftsleder før han tok steget over til sjokolade.
Ektefellen har bakgrunn som kokk og kostholdsøkonom før hun fikk med seg de andre jentene på konferansestedet Selbutunet til en ny epoke i familiens låve.
– Jeg har aldri vært noen sjokoladespiser, men jeg ville lage noe fruktig og mindre søtt. Der var det et marked som ikke var oppfylt.
En av jentene som har vært sentrale er Jintana Kulseth. Hun hadde akkurat flyttet fra Thailand til Norge da hun dukket opp på døren for å spørre om hun kunne få noe i tillegg til vaskejobben. I dag er hun produksjonssjef.
Motsto fristelsen
Eivind Aune tror hemmeligheten bak suksessen er at de har klart å motstå fristelsen for å velge billigere råvarer.
– Vi bruker alltid førstevalget blant råvarene. Vi går ikke for å gjøre det billigst mulig, men best mulig.
De jobber også med mentaliteten hos kjøperne. Mange er vant med å hamstre fem blokker med sjokolade på Coop for en hundrelapp.
– Prisen på sjokolade er synonymt med sukkerinnholdet, for det er kakaoen som koster. Når du skal velge de beste råvarene, så koster kakao-pelleten ofte opp mot 500 kroner kiloen mot vanligvis 50 kroner kiloen.
Naturlig nok ligger prisen langt over kiloprisen på vanlig industrisjokolade. Men betalingsvilligheten for håndverkssjokolade er økende.
Bestselgeren er pasjonsfrukt med karamell.
– Det kan være smartere å nyte sjokolade enn å presse ned på en 200-grams. I Norge er vi veldig prisbevisste selv om vi har god betalingsevne. Har du en ny bil, så fyller du ikke på den dårligste oljen, men du kan spise hva som helst.
40 prosent av kostnadene er råvarer. De jakter råvarer fra hele verden og ser nå at leverandørene har fått øynene opp for Selbu. Nøttene kommer fra Piemonte i Italia og pistasjen er fra Iran.
I jakten på tydelige og rene smaker, utelater de billige varer som sukker og palmeolje.
En maskin til én million kroner som skulle gjøre produksjonen mer effektiv, er plassert på lager fordi den fungerte dårlig til håndverkssjokolade.
– Jeg sa at enten måtte oppskriften endres, ellers så måtte maskinen ut, sier chocolatieren som til slutt vant slaget mot økonomen i husstanden.
– Lykken måles ikke i verdiene, legger hun til.
Men stoltheten over hva de har fått til, klarer de ikke å skjule. Veggene er dekorert med diplomer fra kåringen av Europas beste sjokolade hvor de tok åtte av 12 medaljer i kategorien for fylte sjokolader.
Eivind Aune viser også stolt frem et bilde han fikk av Erna Solberg hvor hun ga Japans tidligere statsminister, avdøde Shinzo Abe, en sjokoladegave fra Selbu.
Fattigmannsluksus
Mesteparten av salget går via delikatesse og nisjebutikker, hoteller og restauranter. De har også klart å få innpass hos noen større aktører innen dagligvarehandelen, og mange gårdsbutikker rundt om i landet. I tillegg driver de direktesalg gjennom egen nettbutikk.
Etter å ha fått opp både gårdsbutikk og pop-butikk på Lade i Trondheim, kaller han seg selv colonialmajor.
– Du vurderer ikke å sende barna til Sveits?
– Nei, vi er på ingen måte helt der, sier han med et smil.
Nå jobber de med å bygge opp en sidegeskjeft på italiensk is.
– Sjokolade skulle være attåtnæringen vår, så da spørs det hva som skjer når vi kommer virkelig i gang med gelato, sier Eivind Aune.
Selv om prisstigningen er den høyeste på 40 år og kjøpekraften svekkes, tror han ikke søtsuget i befolkningen dempes.
– Nei, det er ikke bom stopp. Jeg tror folk fortsatt vil unne seg litt fattigmannsluksus, og når det løsner igjen, vil det være et sløsebehov.
Nå planlegger de å ta steget ut av Norge. Det første store målet er å komme inn på varemagasinet Harrods i London.
Supermarginene gjør gründerselskapet til et attraktivt oppkjøpsobjekt. Og det kan være aktuelt å ta inn investorer for å trykke til i ekspansjonen utenfor Norge.
– Det blir ikke billig. Det blir dyrt, må du skrive, sier ektemannen som er altmuligmann i fabrikken.
Konkurrerer mot Selbuvotten
Selbu har 4000 innbyggere, og én prosent av bygdefolket er på lønningslisten til Jentene på Tunet.
– Er dere i ferd med å passere selbuvotten som identitetsmarkør?
– Ja, det skal være en merkevare som folk kjenner til, og vi er på god vei. Vi er inne i en tredje industriell bølge i Selbu. Den første bølgen var kvernstein, og den andre var selbuvotten. Nå er det sjokolade som gjelder.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.