Stortinget har vedtatt innstramninger overfor bemanningsbransjen som trer i kraft 1. april, de såkalte innleiereglene. Innleiereglene har – med rette – vært gjenstand for kritikk. Mange av innspillene er ikke blitt vurdert før de nye reglene ble vedtatt. I DN 5. januar beskriver NHO det som et arbeidslivseksperiment under tittelen «LOs håp og gode ønsker».
Vårt anliggende er at reglene, etter vårt syn basert på to konkrete forhold, er EØS-stridige og ulovlige.
For det første: Innleie er underlagt EØS’ tjenesteregler og vikarbyrådirektivet. Et hovedpoeng er at reglene, for å være lovlige, må begrunnes i et såkalt legitimt formål, det vil si vern av vikarer (helse og sikkerhet), og derigjennom et velfungerende arbeidsmarked.
Den politiske hovedbegrunnelsen bak de nye innleiereglene er da også å beskytte byråinnleide. Regjeringen har imidlertid, hverken gjennom analyser eller statistisk materiale, begrunnet hvordan vikarbyråansatte kan sies å få økt beskyttelse gjennom et forbud mot innleie i byggebransjen i Oslofjord-regionen.
Tvert imot fremstår det som en selvmotsigelse at man forankrer et forbud mot å leie inn vikarbyråansatte i et direktiv som har som formål å beskytte den samme gruppen – samt å åpne tjenestemarkedet for bemanningsbyråer.
I tillegg kommer at det i praksis er vedtatt et forbud med langt større rekkevidde enn kun for byggebransjen i Oslofjord-regionen. Dette skyldes at det såkalte tariffavtaleunntaket for byråinnleie bare er tilgjengelig for bedrifter som har inngått tariffavtale med fagforeninger med minst 10.000 medlemmer.
For det andre: I EØS-retten gjelder det et krav om at restriksjoner på de fire friheter må være proporsjonale og konsistente. I klartekst betyr det at det ikke skal finnes bedre alternativ. I denne saken betyr det at et forbud er det minst inngripende tiltaket. Men stemmer det?
Hva med alternativene?
I sitt høringsnotat viste regjeringen til at de nye innleiereglene representerer «det strengeste virkemiddelet for å få bukt med uønsket innleie». Av dette må det logisk følge at ethvert annet virkemiddel vil være mindre inngripende. Likevel er det ikke spor av at regjeringen har vurdert og analysert andre tiltak. Ikke bare har man dermed unnlatt å benytte mindre inngripende tiltak. Man har ikke engang vurdert dem.
Ikke så rart da at det offentlige Regelrådet i høringsrunden konkluderte med at regjeringens lovforslag led av «manglende utredning av alternativer, mangelfull samfunnsøkonomisk analyse og usikkerhet rundt måloppnåelse».
Men det blir verre. Er det i det hele tatt belegg for så strenge tiltak overfor byggebransjen?
La oss ta en titt på tallene. Ifølge regjeringens høringsnotat viste tallene fra bemanningsbransjen for 2021 «at det igjen er økende utleie til alle næringer unntatt bygg og anlegg». Ifølge samme notat skjedde det også en betydelig reduksjon i innleie i byggebransjen på hele 34 prosent, fra 2018 til tredje kvartal 2021.
Regjeringen mener reduksjonen kom av at arbeidsmiljøloven i 2019 ble endret slik at det nevnte tariffavtaleunntaket kun gjaldt fagforeninger med minst 10.000 medlemmer. Hva om man utover i 2022 og 2023 hadde sett an den videre effekten av 2019-endringene, før man innførte innskrenkninger og forbud?
I den sammenheng er det verdt å merke seg at innleie fra bemanningsbyrå utgjør mindre enn to prosent av sysselsettingen i Norge. Legg til Arbeidstilsynets store tilsynsprosjekt om innleie mot 1000 virksomheter, som regjeringen meget godt visste at pågikk samtidig med lovgivningsprosessen i 2022. Tilsynets prosjektrapport ble fremlagt medio februar 2023 og konkluderer med solid fremsnakking av bemanningsbyråene. De har skjerpet seg og er bedre enn fryktet/forventet.
Intet av dette synes imidlertid å bite på den politiske målsetningen nedfelt i Hurdal-plattformen, om «å begrense bemanningsbransjens omfang og rolle».
Men også nasjonale, politiske kjepphester må stå seg mot EØS-reglene.
Efta-domstolen uttalte i sak E12/10: « … a public policy provision may be relied upon only if there is a genuine and sufficiently serious threat to a fundamental interest of Society. […] Moreover, the Court notes that the reasons which may be invoked by an EEA State in order to justify such a derogation must be accompanied by an appropriate analysis of the expediency and proportionality of the restrictive measure adopted by that State, and precise evidence enabling its arguments to be substantiated ….»
Innleiereglene er av mange sett på som politikk. De hadde også fortjent en rettslig prøving.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.