Heidi Bale Amundsen, leder i Norsk Kritikerlag, Hans Ole Rian, leder i Creo – forbundet for kunst og kultur, og Lisbet Jære, leder i NJ Frilans
Visste du at normen for frilansjournalister, fotografer og kritikere er tre uker ferie eller mindre, og at det er vanlig å tjene under 150 kroner i timen for musikere og kunstnere?
Men aller først: korona.
Lettelsen var stor da krisepakken for selvstendig næringsdrivende og frilansere kom 16. mars. Da sto flere av våre medlemmer, blant dem musikere, fotografer og scenekunstkritikere, med null i inntekt på grunn av tiltakene for å inngå smittespredning. Krisepakken tilsvarer dagens sykelønnsordning, det vil si 80 prosent av gjennomsnittsinntekten for de siste tre årene opp til 600.000 kroner fra og med 17. arbeidsdag.
Å få penger først etter 17. arbeidsdag ville sikkert – sett gjennom øynene til en fast ansatt – vært fullstendig uholdbart. Men flesteparten av våre medlemmer er selvstendig næringsdrivende, på folkemunne «frilansere». Til tross for at de betaler mer i trygdeavgift – 11,4 prosent mot lønnsmottagernes 8,2 prosent – har de hverken rett på arbeidsledighetstrygd, yrkesskadetrygd eller tjenestepensjon fra staten.
Ideen er nemlig at de selv skal sette av penger til pensjon, sykdom, uteblitte oppdrag med mer. De bør altså ha en inntekt som er rundt 35 prosent høyere enn fast ansatte i samme bransje. Har medlemmene våre det?
Nei. Lav inntekt er regelen og ikke unntaket.
I «Frilansundersøkelsen 2019 – Høy trivsel – usikre kår», støttet av Fritt Ord, kom det frem at halvparten av de fulltidsarbeidende selvstendig næringsdrivende medlemmene i Norsk kritikerlag, Pressefotografenes klubb og NJ Frilans tjener 450.000 kroner eller mindre. Av de med blandingsinntekt tjente 78 prosent 450.000 kroner og lavere.
Ifølge Kunstnerundersøkelsen fra Telemarksforskning lå gjennomsnittlig timelønn til fast ansatte i bransjen på 360 kroner, mens selvstendig næringsdrivende tjente 136 kroner (tall 2013).
Den lave timelønnen kan forklare hvorfor så mange jobber så mye og tar lite ferie. En annen forklaring er at normen er å få betalt per oppdrag og ikke per time.
Frilanserne tilbyr en fleksibilitet som de ikke kompenseres for honorarmessig. De står alene i forhandlinger, og mange er redde for å miste oppdrag om de krever Norsk kritikerlags, Norsk Journalistlags (NJ) eller Creos veiledende frilanssatser. Det meldes om stagnerte honorarer.
Blant kritikerne mottok bare én av tre høyere honorar i 2017 enn i 2012. Kun ni prosent opplever at oppdragsgivere stort sett respekterer de veiledende satsene, ifølge Frilansundersøkelsen 2019.
Krisepakke til tross føler vi i Kritikerlaget, NJ frilans og Creo oss satt på sidelinjen av den norske velferdsmodellen. Den skaper trygghet og forutsigbarhet – for fast ansatte. Å være selvstendig næringsdrivende vil alltid innebære en risiko, men i dag er gapet mellom rettighetene til fast ansatte og frilansere for stort.
Ikke alle kan jobbe i det offentlige eller ha fast jobb. Særlig er kulturlivet oppdragsbasert. Koronasituasjonen viser at det er behov for reformer som gir større sikkerhet for selvstendig næringsdrivende med lav inntekt. Et eksempel er ei pensjonskasse som egner seg for dem som har kortere engasjementer og kombinasjonsinntekt og som også vil spare privat.
Dette er våre forslag til tiltak:
- Innføring av minstefradrag på næringsinntekt tilsvarende dagens minstefradrag på lønnsinntekt
- Fjerning av den negative effekten som investeringer i egen næringsvirksomhet har for beregningsgrunnlaget av trygdeytelser
- Tydeligere definering av begrepene «arbeidstager» og «arbeidsgiver» i lovverket
- Krav til at oppdragsgivere som mottar statlig støtte skal holde seg til rammeavtaler og frilanssatser satt av forbund i de respektive bransjene
- Endring av Folketrygdloven slik at selvstendig næringsdrivende får bedre sykedekning. 100 prosent dekning fra 17. dag er en god start
Til å representere kreative kulturfolk er vel denne teksten ganske tørr og kjedelig, ord som «pensjon» og «næringsinntekt» går igjen. Sånn kan det gå med kulturen også; den kan bli temmelig blodfattig etter hvert som de som kulturminister Abid Raja i en kronikk (Aftenposten 11. april) omtaler som «superhelter», går dukken i økonomiske bekymringer. Det som er helt sikkert er at vi ikke vil avslutte i kulturministerens høystemte, virkelighetsfjerne, baner: «Kultur redder liv, Kultur er selve livet!»
Vår avslutningsappell går likevel ikke helsvart moll, men mer i denne duren: Gi oss i hvert fall minstefradrag og la oss slippe å være syke i 16 arbeidsdager dager til ende før vi mottar en rød øre.
Så kan vi kanskje ta fri annenhver 1. mai.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.