Debatten om trygdeordningene burde heve seg over det smålige – å frata folk livsoppholdsytelser. Ansvaret for at arbeidslinjen opprettholdes, skal ikke legges bare på den enkelte. Vi må føre en reell debatt fri for moralisme og slutte å omtale arbeidslinjen som om den er en religion.
Etter at retten til arbeidsavklaringspenger (AAP-ordningen) ble strammet inn i 2018, har vi sett en dramatisk økning i personer som må søke sosialhjelp eller som må forsørges av familie. I tillegg har antall uføre økt og er nå oppe i ti prosent av befolkningen.
Vi må anta at presset på helsevesenet også har økt i samme periode.
Gjennom den retoriske bruken av begrepet «arbeidslinjen» fraskriver myndighetene seg sitt ansvar ved å individualisere plikten og retten til arbeid. Denne formen for moralisme skaper et inntrykk av at mange ønsker å snylte på velferdsordningene, og det bryter ned tilliten velferdssamfunnet vårt er bygget på.
«Slaget» om AAP er derfor på mange måter viktigere enn ordningen i seg selv. Det er høringsforslag på vei om å begrense beregningsgrunnlaget på uføretrygd og dagpenger. Sykepengeordningen kan fort bli den neste ytelsen som står for fall.
Velferdsordningene er under press, og det er paradoksalt at det er de arbeidsrettede ytelsene det strammes mest inn på.
Torsdag leverte Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe, Holdenutvalget, sin rapport om tiltak som kan få flere i arbeid til arbeids- og sosialministeren. Kort oppsummert handler rapporten om mer av det samme – utvalget fortsetter i sporet med innstramning av ytelser og et ønske om tettere oppfølging av unge.
Da forslag til innstramning på AAP var på høring, var argumentet fra statsråd Anniken Hauglie at for mange personer gikk på ordningen. Vi i Akademikerne NAV påpekte i vårt høringssvar at fra da AAP ble innført i 2010, viste statistikken en jevn nedgang år for år. Påstanden fra statsråden var vitterlig feil, i tillegg til det premature i å trekke bombastiske konklusjoner på en ordning som kun hadde vart i noen få år.
Vi påpekte også at Nav-reformen var dårlig forberedt ved ikke å ta høyde for de forvaltningsmessige utfordringene knyttet til saksmengde da den ble etablert, ikke minst gjennom en manglende samhandling mellom førstelinjen og forvaltningslinjen. Sistnevnte er preget av mengde- og produksjonspress, mens førstelinjen sliter med manglende myndighet og kapasitet til oppfølging.
Borgerne er dessverre den tapende part ved å havne i skvis i et system som ikke makter å handle helhetlig.
Skal vi opprettholde vår produktivitet og tillit som nasjon, er det viktig å verne om velferdsordningene knyttet til arbeid. Diskusjonen burde i mye større utstrekning enn i dag handle om hvordan vi best kan inkludere flest mulig i arbeidslivet innenfor et tiltaksbudsjett på åtte milliarder.
Kanskje det er på tide å vurdere krav til alle bedrifter over en viss størrelse om å inkludere dem som er utenfor og heller gi skattelette over arbeidsgiveravgiften?
En slik ordning ville både gitt forutsigbarhet for arbeidsgiver og være enkel å administrere sammenlignet med dagens ordninger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.