Anita Hoemsnes skriver i en kommentar at det er på tide å endre reglene så personer som står utenfor arbeidslivet lettere kan få jobb i offentlig sektor ( «Offentlig sektor støvsuger markedet for arbeidskraft – og overlater inkluderingen til privat sektor», DN 23. mai). Veien inn til jobb i kommunal sektor kan være vanskelig for personer som står utenfor. Det prøver KS å gjøre noe med.
Mange – altfor mange – står utenfor arbeidslivet. Samtidig trenger kommunal sektor arbeidskraft. Løsningen synes enkel – for hvis de som står utenfor kobles til arbeidskraftsbehovet, så har vi ikke lenger et problem i arbeidsmarkedet.
I praksis er det selvsagt ikke så enkelt. Men det finnes muligheter, og vi må skape flere.
Det handler for det første om rammebetingelsene – og kvalifikasjonsprinsippet spesielt. Dette trekkes frem som et hinder, ikke bare av Hoemsnes, men også av kommunal sektor selv. Privat sektor kan ansette hvem de vil, mens kvalifikasjonsprinsippet innebærer at det er den som er best kvalifisert som skal tilbys den ledige stillingen i offentlig sektor.
Samtidig må vi ikke glemme at kvalifikasjonsprinsippet er der av en grunn. Kommunen er felleseie, hvor alle skal ha samme rettigheter. Derfor både må og vil vi ha gode, ryddige og rettferdige ansettelsesprosesser. Det er avgjørende at offentlig sektor får godt kvalifiserte medarbeidere, og at stillingene er åpne for alle. Derfor har vi også en utlysningsplikt, for å gi alle like muligheter innenfor kravene som stilles. Men det kan føre til at nåløyet inn til jobb i kommunal sektor i praksis blir smalt.
Det er et behov for å gi personer som står utenfor arbeidslivet en bedre sjanse til å få jobb i kommunal sektor.
Derfor mener KS det er et saklig unntak fra kvalifikasjonsprinsippet å kunne øremerke noen stillinger som lyses ut kun til personer som har redusert funksjonsevne, eller som står utenfor arbeid, utdannelse eller opplæring. Kvalifikasjonskravene skal være de samme som til en ordinær utlysning. Antallet stillinger må være rimelig sett opp mot totalt antall ledige stillinger.
Staten har gjennom sitt traineeprogram mulighet for å direkte ansette traineene etter perioden. Den muligheten har ikke kommunal sektor.
For det andre handler det om lovpålagt kompetanse – ikke bare profesjonskamp, som Hoemsnes skriver i sin kommentar. Det handler for eksempel om at en sykepleier må ha sykepleierutdanning for å kunne utføre jobben sin. Brorparten av jobbene i kommunal sektor handler om å jobbe med mennesker. Da må du i tillegg til kompetansekrav og egnethet beherske norsk.
Hoemsnes har et godt poeng i at vi må se på oppgavedeling og bedre bruk av kompetanse fordi dette kan bidra til å løse arbeidskraftsbehov, og samtidig skape flere jobber uten lovpålagt kompetansekrav. Disse mulighetene jakter kommunene på gjennom blant annet Tørn-prosjektet, som KS driver på oppdrag fra Helsedirektoratet.
For det tredje handler det om samarbeid. For å få til god inkluderende rekruttering, må arbeidsgivere, tillitsvalgte, NAV og utdannelsessystemet samarbeide godt. KS har gode eksempler gjennom blant annet Inn i jobb-prosjektet, som er et samarbeidsprosjekt for å få unge som står utenfor inn i jobb i kommunene.
Hoemsnes konkluderer med at kommunens oppgave er både å være gode tjenesteprodusenter og å inkludere flere til arbeid. Kommunenes hovedoppgave er å sikre gode tjenester til innbyggerne våre, å være gode lokalsamfunn og å ta vare på sine. Kommunene har også et stort arbeidskraftsbehov. Så ja – kommunene ønsker både å produsere gode tjenester og inkludere flere i arbeid. Det er ikke ett enkelt svar som løser dette.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.