I sin lederartikkel 8. september skriver DN om forbrukervernets grenser i lys av den såkalte Tinder-svindler saken. Budskapet er at forbrukervernet ikke kan beskytte folk mot konsekvensene av egne handlinger «uansett hvor forelsket de måtte ha vært da de logget seg inn i nettbanken».
Digitalisering av finansielle tjenester har hatt mange fordeler for både tilbydere og kunder, men har også medført behov for en ny grenseoppgang i fordelingen av risiko når noe går galt. I effektiviseringens navn har mange av de faktiske og rettslige barrierene som tidligere virket som reelle hindre for svindel blitt fjernet.
Hurtighet, enkel tilgang og kostnadseffektive løsninger er blitt prioritert, men noen av disse har samtidig øket risikoen for svindel.
Ny finansavtalelov reflekterer dette, blant annet ved at det kommer regler som innebærer at bankene som hovedregel må bære tap som skyldes digitalt identitetstyveri (BankID-svindel).
Jeg er enig med DN i at tilsvarende regler ikke bør gjelde for tap etter kjærlighetssvindel. Det er forskjell på å bli lurt til å ta opp lån selv og at noen tar opp lån i ditt navn. Likevel bør det etter mitt syn vurderes tiltak for å styrke forbrukervernet og få ned omfanget også av kjærlighetssvindel.
I likhet med identitetstyveri har også kjærlighetssvindel blitt enklere å gjennomføre, skjule og sikre utbytte fra i den nye digitaliserte hverdagen hvor betalinger gjennomføres og lån innvilges og utbetales ved et tastetrykk.
Det er flere grunner til at forbrukervernet bør styrkes:
For det første har det enorme personlige og økonomiske omkostninger for de som rammes og deres familier. Uansett hva som er årsaken til at folk får økonomiske vansker, er det i både individets og samfunnets interesse at det er mulig å komme seg videre. Ingen er tjent med at vi har en gruppe mennesker som blir gjeldsslaver for livet. Vi har blant annet regler om gjeldsordning som nettopp skal være en slik vei ut, men dessverre fungerer ikke disse alltid etter intensjonen. Reglene er under revisjon, og det er viktig å få fortgang i dette arbeidet.
For det andre tilsier bredere samfunnsinteresser at det er viktig å få bukt med kjærlighetssvindel og tilsvarende typer økonomisk kriminalitet. I Tinder svindler-saken brukte svindleren utbyttet til å leve et luksusliv. I andre tilfeller utføres kjærlighetssvindel som ledd i organisert kriminalitet, og pengene kan bli brukt til for eksempel terrorfinansiering. Ofrene for kjærlighetssvindel kan i denne sammenhengen (mis-) brukes til både å skaffe og hvitvaske penger.
At stråpersoner uten kriminelt rulleblad blir brikker i organisert kriminalitet på denne måten, vanskeliggjør etterforskning og oppklaring av sakene. Omfanget av tap etter kjærlighetssvindel er sterkt økende globalt, og eldre og sårbare personer er særlig utsatt.
Det er med andre ord gode grunner til å sette i verk kraftfulle tiltak for å avverge også denne typen svindel.
I Storbritannia ble det for noen år siden innført en bransjenorm der finansinstitusjonene på visse vilkår har påtatt seg ansvaret for å betale tilbake tapet etter kjærlighetssvindel og andre typer svindel der offeret er blitt lurt til å gjennomføre betalinger. Dette førte til at ofre for kjærlighetssvindel i 2020 fikk tilbakebetalt 38 prosent av tapet de ble påført, mot seks prosent av tapet før bransjenormen ble innført. Myndighetene vurderer nå å erstatte bransjenormen med bindende regler som gir ytterligere vern for ofrene.
Rasjonalet er at finansinstitusjonene har bedre kunnskap og forutsetninger enn kundene for å kunne avdekke og stanse svindel.
Også norske finansinstitusjoner er underlagt plikter til å overvåke transaksjoner blant annet for å avdekke hvitvasking og annen økonomisk kriminalitet. Dersom noen plutselig gjennomfører store betalinger til utlandet, i strid med kundens vanlige forbruksmønster, skal varsellampene blinke. Selv om det gjøres et viktig arbeid i deler av finansbransjen på dette området, er det mye som tyder på at det er store forskjeller mellom ulike foretak.
Et klarere definert økonomisk ansvar kunne kanskje virket oppstrammende?
Akkurat hvilke tiltak som bør gjennomføres, bør imidlertid utredes og diskuteres nærmere. Dette bør helst skje på grunnlag av en kunnskapsbasert tilnærming som tar inn over seg både de særegne risikoaspektene og de ødeleggende konsekvensene kjærlighetssvindel (og andre typer svindel) har for individene og samfunnet.
Å moralisere over dumme ting forelskede folk gjør, bringer oss ikke nærmere noen løsning.
… ofre for kjærlighetssvindel fikk tilbakebetalt 38 prosent av tapet de ble påført, mot seks prosent av tapet før bransjenormen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.