Hans Jacob og Randi Sundby slår inn vidåpne dører i sitt innlegg i DN 29. juni. Det er en avledningsmanøver.
Så la oss får det unna først. Jeg er barnehagepedagog med over 17 års fartstid i yrket, og er skjønt enig i at større fagmiljøer er bra for de ansatte i barnehagene, og dermed for barna. Sånn. Ferdig.
Ut over det, er dette en stråmann, og en total avsporing i en debatt som handler om noe helt annet. Nemlig om hva skattebetalernes penger går til når vi finansierer kommersielle barnehagekjeder som Sundbyenes Læringsverkstedet.
Før bemanningsnormen ble innført i 2018 så vi at private kommersielle barnehager holdt bemanningen lavere enn det som var forsvarlig. Dette gjorde det mulig for eierne å tjene mer penger på barnehagedrift.
For å sikre alle barn et tilbud av forsvarlig kvalitet ble det innført konkrete krav til hvor mange ansatte generelt og pedagoger spesielt det skulle være per barn.
Derifra hopper Sundby rett til en merkelig påstand om at det er lik bemanning i kommunale, ideelle og kommersielle barnehager. Hørt sånt tull. Bemanningsnormen er et gulv. En minstestandard. Mange barnehager har, av faglige grunner, langt høyere bemanning.
Rapporten «Private barnehager – ikke en og samme ting» fra UDIR dokumenterer tydelige forskjeller, både i total bemanning og i pedagogtetthet. I begge tilfeller kommer konsernbarnehagene dårligst ut. Kjeden Norlandia oppfyller ikke engang pedagognormen.
Ifølge Sundby skyldes det som hos UDIR er tydelige statistiske forskjeller, bare ulike praksis rundt rapportering. Selvsagt er det forskjeller i rapportering. Dette er en tillitsbasert ordning som ikke kontrolleres. Sundbys skuldertrekk over «noen desimaler» i gjennomsnittlig bemanning står ikke i forhold til at det er 95 000 ansatte i norske barnehager.
«Noen desimaler» er etter alle solemerker en robust sammenheng. Og det er også faktiske personer på jobb, et fang, hjelpende hender og en del av de fagmiljøene Sundby gir uttrykk for å være opptatt av.
I årene etter bemanningsnormen ble det vanskeligere å tjene penger på drift, og overskuddene i private barnehager ned, det har Telemarksforskning dokumentert i sine årlige rapporter. Det som derimot har gått opp, er utgiftene til husleie.
Vi har over de siste årene sett hvordan små og store konsern utnytter den svake reguleringen av leie og eiendom i barnehagesektoren til å kanalisere midler inn i barnehageeiendom istedenfor selve barnehagen.
Dette dokumenteres i «Kapitalstruktur i private barnehager» fra Telemarksforskning senest i år. Der bemerkes det tørt at kommersielle barnehageeiere har langt høyere kostnader til husleie, og at dette er en økende utvikling de siste årene: Med forbehold om at vi ikke har informasjon om standarden eller alderen på lokalene, så ser det ut til å være klart dyrere å leie enn å eie lokalene. Det er derfor interessant at stadig flere velger å leie lokalene, med høyere kostnader som resultat.
Klart det er billigere med mindre bemanning og ansatte med kortere ansiennitet og erfaring. Klart det er penger å tjene på å skru opp husleiene, og så si at «men disse pengene har vi tjent på eiendom», slik Hans Jacob Sundby gjorde på politisk kvarter senest i fjor høst.
Men det betyr ikke at det er riktig, og det betyr ikke at vi politikere skal la det passere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.