Odd E. Rambøl etterlyser i en replikk i DN 27. april «mikroperspektiver» i debatten om private barnehager. Det er imidlertid de overordnede betraktningene som mangler i denne debatten.

Et tverrpolitisk stortingsflertall vedtok i 2003 makspris for foreldrebetaling og økonomisk likbehandling av private og offentlige barnehager. I 2016 hadde antall barnehagebarn økt med 40 prosent. Barnehageandelen blant ett- og toåringer doblet seg i samme periode.

To tredjedeler av nye barnehageplasser fra 2003 til 2016 ble opprettet i privat regi.

Fra 2006 til 2017 økte heltidsarbeid tre ganger raskere for kvinner enn for menn. Rapporten «Likestilling og verdiskaping» fra 2016 knytter veksten i sysselsetting blant kvinner til barnehagepolitikken. Og arbeidskraftens beskjedne bidrag til veksten i norsk økonomi knyttes utelukkende til økt sysselsetting blant kvinner.

Foreldrene til annethvert barn får hverdagen til å henge sammen ved hjelp av private barnehager. I gjennomsnitt er de mer fornøyde brukere enn foreldre med barn i kommunale barnehager. Vesentlige lavere sykefravær tyder på at private barnehager også er konkurransedyktige arbeidsgivere.

Som det fremgår av endringsforslagene regjeringen nylig sendte på høring, er det fortsatt rom for bedre regulering av private barnehager. Kontinuerlig tilpasning gjennom årenes løp har imidlertid ikke rokket ved hovedlinjene i en politikk som har ligget fast og virket likestillende, sosialt utjevnende og gitt samfunnsøkonomisk gevinst.

Rambøls karikering av opportunister som jakter lønnsomhet på fellesskapets regning blant halvfulle kommunale barnehager, fremstår som lite annet enn et ideologisk motivert forsøk på spinn.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.