Bompengeprotestene viser hvordan ulike grupper har ulike interesser og opplever virkningene av miljøtiltak på forskjellige måter. Det er essensielt at vi forstår hvordan fordeler og kostnader knyttet til miljøtiltak blir fordelt mellom ulike grupper.

For det første er miljø- og energirettferdighet viktig i seg selv: Hvis man ignorerer rettferdig fordeling, kan tiltak ende opp med å forsterke eksisterende sosiale forskjeller. Samtidig vil innføring av tiltak ha større sannsynlighet for å virke etter hensikten hvis de blir sosialt akseptert. Bomringprotestene er et eksempel på det motsatte: Bomringer har åpenbart manglende aksept blant betydelige – i hvert fall tydelig artikulerte – deler av befolkningen.

La oss ta et lite blikk på avgiftsregimet for biler og bilkjøring i Norge. Hvilke prinsipper bør gjelde for å oppnå miljømål, økonomisk bærekraft og en rettferdig fordeling av goder og byrder rundt eierskap og bruk av bil?

Bilkjøring påfører samfunnet, inkludert både folk og miljø, ulike typer kostnader, som trafikkulykker, kø, lokal luftforurensning, støy, redusert fremkommelighet for fotgjengere og syklister, arealbruk, veislitasje og CO2-utslipp. Slike kostnader vil være størst i sentrale strøk og på tidspunkter der mange kjører samtidig.

Bilavgiftene bør reflektere disse samfunnsøkonomiske kostnadene. Dette gjøres delvis i dag gjennom bomringer og gjennom CO2-komponenten i drivstoffavgiften. Men i dag er såkalte «nullutslippsbiler», som elbiler, fritatt fra engangs- og merverdiavgift, og slike biler kan mange steder passere dagens bomringer gratis eller for en billig penge. I iveren etter å stimulere til en rask utfasing av fossildrevne biler, er det viktig å ikke glemme at også nullutslippsbiler påfører samfunnet kostnader, som kø og trafikkulykker. Og hvis en sammenligner elbiler med andre typer forbruksvarer som ilegges moms, for eksempel sykler, er det ingen rimelighet i at elbiler skal fritas fra dette.

Samlet sett kan de gunstige betingelsene for bruk av elbil medføre at slik kjøring ikke bare erstatter bruk av bensin- og dieselbiler, men også gange, sykkel og bruk av kollektivtilbud. Med økt trafikk kan vi få flere bilulykker, dårligere luftkvalitet og mer kø. Dette rammer særlig mennesker med dårlig helse og dårlig økonomi, også barnefamilier.

I realiteten betyr den lave avgiftsbelastningen for nullutslippsbiler at andre grupper som ikke kjører slike biler, blir skadelidende. En gradvis økning av disse avgiftene ville gjort at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved bilkjøring i større grad ble pålagt de som eier og kjører bil, og dermed forbedret situasjonen for mange med dårlig økonomi som sjelden eller aldri kjører bil.

I realiteten betyr den lave avgiftsbelastningen for nullutslippsbiler at andre grupper som ikke kjører slike biler, blir skadelidende

Finansdepartementet har nylig invitert til innspill på bærekraftige bilavgifter. Med «bærekraftig avgiftssystem», sikter Finansdepartementet kun til økonomisk bærekraft og miljøhensyn. Det er slående at de unnlater å nevne fordelingsaspekter. Med bompenge-protestene som bakteppe, er det rimelig klart at det kommende avgiftssystemet – og implementeringen av dette – vil ha en større sjanse for å bli sosialt akseptert blant brede lag av befolkningen hvis fordelingsaspektene var nøye gjennomarbeidet og kommunisert. For å oppnå det siste, kommer vi vanskelig utenom en debatt om normer og verdier.

I vår tid, med overhengende miljøproblemer, synes det som vi trenger nye normer for bilkjøring. Fra egen forskning på elektrisitet har vi sett at mange nordmenn oppfatter strøm som en rettighet, det vil si et fellesgode som alle bør ha tilgang til for en billig penge – til tross for nesten 30 år med et liberalisert marked. Mye av denne holdningen eller logikken skyldes vår historie og strømkultur. Elver er allemannseie, vi har historisk hatt stor offentlig kontroll på vannkraftressursene og transport av strøm, samt lave priser.

Har vi et tilsvarende syn på bilkjøring, der vi betrakter fri tilgang til veier som en infrastruktur som staten bør dekke på lik linje med utdannelse og helsehjelp? Det kan i så fall være høyst nødvendig å utfordre slike normer nå.

Hvis vi tar et blikk på tilgang til mat, ser vi en kontrast til bilkjøring som «allemannseie»: Ikke alle nordmenn har råd til dyr mat og restaurantbesøk. Selv om dette kan oppleves urettferdig og er en konsekvens av økonomisk ulikhet som allerede finnes, vil de fleste akseptere at staten ikke dekker våre matbehov, som åpenbart også ville ført til mye sløsing. Normene rundt sigarettrøyking er et felt der vi som samfunn endret oss på rekordtid.

Er dagens bilkjøring mat – og burde bli røyking? En debatt om disse grunnleggende verdiene og normene ville fått oss raskere til et sosialt rettferdig lavutslippssamfunn.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.