Koronaviruset forverret eksisterende ulikheter over hele verden. De fattigste og mest sårbare ble hardest rammet både av pandemien og dens ettervirkninger. Situasjonen deres forverres nå, med de økonomiske utfordringene vi i dag står overfor globalt. Dette bør gi føringer for hvordan bistandsprosjekter innrettes.

I Norge er det vedtatt at FNs 2030-agenda, med dens 17 bærekraftsmål, er overbygning for regjeringens arbeid nasjonalt og internasjonalt. Et sentralt prinsipp i 2030-agendaen er at ingen skal utelates («leave no one behind»).

I rike land med omfattende bistandsvirksomhet hersker oppfatningen at vi hjelper mange ut av fattigdom. Men vi som forsker på levekår for utsatte grupper i det globale sør, ser at bildet er mer nyansert.

Selv om vi har mange eksempler på at bistanden rettes særskilt mot de fattigste og mest sårbare, ser vi at den ofte treffer andre grupper i stedet. Nærmere bestemt dem som er best i stand til å motta hjelpen, i kraft av at de enten har en posisjon, utdannelse, kunnskap eller tilhører majoriteten. Denne observasjonen gjelder både bistand fra enkeltland som Norge og fra internasjonale organisasjoner.

Dermed er det grunn til å spørre seg om mange bistandsprosjekter – stikk i strid med intensjonene – bidrar til å opprettholde eller til og med øke ulikheter. Altså i stedet for å løfte utsatte grupper ut av miserable levekår.

Siden starten av pandemien er det blitt 165 millioner flere fattige i verden. Så å si alle disse lever i lav- og mellominntektsland. Derfor er det viktigere enn noen gang å sørge for at bistandsprosjekter treffer de svakeste av de svake. Denne store og voksende gruppen har mange kjennetegn.

En hovedårsak til at mennesker havner «utenfor» i lavinntektsland, er vedvarende former for diskriminering i kombinasjon med fattigdom. Disse bidrar til å ekskludere og marginalisere individer, familier og hele samfunn.

Sårbare og marginaliserte grupper omfatter mennesker med funksjonsnedsettelser, kronisk syke, internt fordrevne, flyktninger, mennesker som lever i dyp fattigdom, etniske minoriteter og i mange sammenhenger kvinner.

Vi vet mye om diskrimineringen av slike grupper. Den svekker folks muligheter til å få gode helsetjenester. Og den øker risikoen for at de som ikke er fattige fra før, havner i dyp fattigdom.

Vi ser altså at mange bistandsprosjekt ikke treffer disse gruppene. De bommer blant annet fordi:

  • Sterke motkrefter i mottagerland kan hindre at det rokkes ved makt- og fordelingsbalanser.
  • Bevisstheten om at ingen skal utelates, er ikke like tilstedeværende overalt.
  • Hensynet til svake grupper tillegges sjelden vekt ved kunnskaps- og teknologioverføring eller utvikling av ny kunnskap og teknologi.

Så hvordan kan vi i rike land endre eller bøte på dette?

Skal vi sikre at ingen utelates, holder det ikke bare å sikte bistanden inn mot de fattigste. Vi må også bekjempe diskriminering og ulikhet innen og mellom land.

Bistandsprosjekter bør derfor:

  • Gjøre interessene til utsatte grupper i rurale strøk til et premiss for kunnskaps- og teknologioverføring. Uten dette kan eksempelvis digital teknologi for effektivisering av helsetjenesten få den utilsiktede effekten at bare tilbudet om spesialisthelsetjenester til eliten i byene styrkes.
  • Sikre tilgang til gode helsetjenester, særlig på landsbygda, ikke minst for mor og barn. Uten dette blir det vanskelig å minske barne- og mødre dødeligheten, samt unngå fødselsskader som gir funksjonsnedsettelser. Noen jobber forbilledlig allerede i dag: Norske Lærdal Medical er et eksempel på norsk industri som retter seg direkte inn mot mor og barn i fattige land.
  • Øke tilgangen til tekniske hjelpemidler. I vår del av verden har dette bidratt til at mennesker med funksjonshemninger får utdannelse, arbeid og sosial deltagelse. I mange fattige land er tilgangen på slikt utstyr katastrofalt dårlig, utilgjengelig eller ikke-eksisterende.

I dag er det viktigere å bekjempe ulikheter enn det har vært på lenge. Det anslås at 15–20 prosent av befolkningen i fattige land står i fare for å bli tilsidesatt i den generelle økonomiske utviklingen. Dette til tross for støtten fra dagens bistandsmidler.

Lykkes vi med å gjøre utviklingstiltak tilgjengelige for de mest sårbare i befolkningen, vil vi ikke bare forhindre at disse menneskene blir utelatt. Som en bonus vil helse- og velferdstjenester bli mer tilgjengelige for hele befolkningen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.