Forskjellen ble tydelig da jeg leste saken om hvordan min gamle arbeidsgiver, DNB, hadde endret prisingen sin av fond på en måte som, ifølge konkurrenten Sbanken, gjorde det umulig å tilby de samme fondene til en billigere penge. I denne saken var både Finanstilsynet og Konkurransetilsynet involvert.

Som DN beskriver det: Sbanken tok opp DNBs opptreden med både Konkurransetilsynet og Finanstilsynet. Konkurransetilsynet skrev et innlegg i DN der det advarte mot å samarbeide om priser og begrense konkurransen. Finanstilsynet sendte et brev til bankene hvor de uttrykte klare og tydelige forventninger vedrørende spørsmålet.

Det var Finanstilsynets brev som ifølge Sbanken hadde effekt og gjorde at DNB justerte prismodellen, slik at Sbanken igjen kunne tilby kundene bedre vilkår.

Saken er illustrerende for hvordan jeg opplever forskjellen mellom de to tilsynene. Jeg er vant med tilsyn og jeg er vant til å informere tilsyn når man har mistanke om at virksomheters adferd ikke fører til bedre konkurranse. Tilsyn har en viktig jobb, bare for å ha sagt det.

I min tidligere jobb i DNB hadde jeg jevnlig dialog med Finanstilsynet. Møtene var nyttige og bar preg av veiledning. Hadde Finanstilsynet bekymringer, stilte de kritiske spørsmål og beskrev sine forventninger til bankenes praksis. Hvis vi var usikre kunne vi stille spørsmål og få veiledning, til det beste for forbrukeren og konkurransen. Det var en dialog basert på gjensidig tillit og et felles mål om å sikre finansiell stabilitet og fremme sunn konkurranse for kundene. Det var virkningsfullt.

Kontrasten til Konkurransetilsynet er ikke bare slående, den er nedslående. Derfra får vi ikke signaler, vi får ikke klare svar på spørsmål og vi får ikke veiledning.

Akkurat nå er dagligvarekjedene midt oppe i en situasjon som tydelig illustrerer hvilke problemer det skaper. Vi risikerer nemlig milliardgebyrer for en avtale som regulerer en fullt lovlig virksomhet; å observere konkurrentenes priser. Noe vi gjør ved hjelp av de såkalte prisjegerne, som er en praksis som har foregått i full åpenhet og som Konkurransetilsynet er blitt holdt løpende orientert om helt siden avtalen ble inngått for flere år siden.

Jeg er trygg på at avtalen har gitt forbrukerne en sterkere priskonkurranse enn de ville hatt uten. Samtidig vet jeg at dersom Konkurransetilsynet hadde gitt oss veiledning, slik de ifølge loven skal, så hadde vi selvsagt sagt opp avtalen.

Men om det nå en gang er slik at Konkurransetilsynet i årevis har ment at dagligvarekjedenes opptreden har vært skadelig for konkurransen og dermed for forbrukerne, hvorfor i alle dager har de ikke grepet inn før?

Faktum er at Konkurransetilsynet i flere år ikke har gitt oss tilbakemeldinger på opplysningene vi har gitt dem om avtalen og bruken av prisjegere, som kunne indikere at en åpen praksis regulert gjennom en åpen avtale var problematisk. Det kom derfor som lyn fra klar himmel da de orienterte de oss om at de undersøker avtalen som en overtredelse av Konkurranseloven.

Hvis Konkurransetilsynet mente det foregikk skjult kartellvirksomhet for å svindle kundene, så hadde jeg ikke bare forstått, men ønsket velkommen, at de førte en hard linje overfor dagligvarekjedene. Men det er jo ikke der vi er. Kjedene risikerer at Konkurransetilsynet straffer oss for noe de har visst om i mange år, uten å si ifra om at de vurderer den åpne avtalen som potensielt problematisk for konkurransen. Det kan derfor se ut som at Konkurransetilsynet er mer opptatt av å bygge opp en stor sak over mange år enn å få en rask stans på noe tilsynet mener kan være skadelig for konkurransen og for forbrukerne.

Da er det fristende å peke på at lovens formål er å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser og å ta særlige hensyn til forbrukernes interesser.

Rema 1000 ønsker å konkurrere på pris, vi ønsker å gi kundene våre de laveste prisene, det har vi gjort i nesten 40 år. Vi liker konkurranse, fordi den gjør oss bedre. Det er en selvfølge at vi forholder oss til det lovverket som politikere og myndigheter har vedtatt – det skulle bare mangle.

Har vi gjort noe galt, så skal vi ta vår straff, akkurat som alle andre i dette landet. Men, her har vi ikke brutt noen lov, vi har derimot gjennomført prisinnhenting fra våre konkurrenter for å være sikker på at vi har de laveste prisene i våre butikker.

Det smått absurde er at dette har Konkurransetilsynet sannsynligvis også ment i mange år, før de plutselig skiftet mening. Nå vil de muligens straffe oss hardt for noe de selv har stått og sett på, uten å gripe inn. Det er galt, og det er på tide at politikerne ser nærmere på hvordan Konkurransetilsynet håndterer og ikke håndterer konkurransen i det norske dagligvaremarkedet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.