De fleste er enige om at privatliv er viktig, og dermed blir også personvern viktig.
En grunnleggende liberal tanke er at mennesker selv må få bestemme hvor mye privatliv de vil ha, og hvor mye de vil bytte bort mot andre goder, som gode musikkanbefalinger i Spotify and overraskende og treffende filmforslag i Netflix.
Dette fungerer imidlertid dårlig med personvern, siden én persons manglende personvern påvirker andre mennesker. Personvern er det økonomene kaller et fellesgode. Dermed finnes det gode liberale argumenter for at staten kan involvere seg sterkt i personvernspørsmål, og til og med tvinge mennesker til å verne om sitt privatliv.
Intet menneske er en øy, og våre daglige handlinger er uunngåelig knyttet til andre personers liv og handlinger. Når jeg deler informasjon i sosiale nettverk kan denne informasjonen også knyttes til andre personer. Kanskje det skjer direkte, ved at jeg legger ut bilder, eller tagger andre. I så måte har de andre noe kontroll. I andre tilfeller vil det være mulig å utlede informasjon om andre på grunnlag av kjente koblinger med meg.
Min forlovede, eller sønn, for eksempel, er uunngåelig knyttet til mine handlinger og bevegelser, og når jeg deler informasjon ukritisk, går dette ut over dem. Personvern er uløselig knyttet til nettverkseeffekter.
I tillegg til at informasjon om andre lekker ut når jeg slurver med mitt personvern, finnes det en annen grunn til å si at mitt manglende personvern påvirker andre. Når jeg gir fra meg detaljert informasjon om mine preferanser, mine handlingsmønstre og min personlighet, blir det også lettere å forstå andre som ligner meg.
Personlig informasjon og skreddersøm basert på personlige data blir bedre og mer effektivt jo mer informasjon som finnes. Dersom mange nok bytter bort sitt personvern, vil det finnes tilstrekkelig informasjon om mennesker generelt, og forskjellige type mennesker, til at denne informasjonen kan brukes mot dem som faktisk har hegnet om sitt privatliv.
Igjen ser vi at én persons handlinger kan påvirke andre.
Privatliv er altså det økonomene kaller et fellesgode. Det er et gode vi alle kan nyte godt av, og det at du nyter godet hindrer ikke meg i å nyte det til fulle samtidig. Problemet med slike gode er illustrert med allmenningens tragedie og en felles beitemark.
La oss si at vi bor rundt samme felles beitemark, der vi har ti sauer hver på beite. Slik har det vært i alle år, men én dag tenker en av våre naboer: «Dersom jeg sender ut en ekstra sau vil dette innebære en betydelig og direkte økning i min bestand, og alle mine naboer må dele kostnaden av et marginalt økt trykk på beitemarken». God idé, tenker naboen, og sender ut en sau til. Og det gjør vi alle sammen, for hvorfor skal ikke vi også benytte oss av denne muligheten til å tjene på andres bekostning? Spesielt siden andre allerede gjør det mot oss.
Resultatet er at beitemarken forsvinner, og samme logikk bruker for å forklare for eksempel overfiske. Hvorfor ikke fiske litt ekstra, når kostnaden spres på så mange og fisken havner rett i min hånd?
Privatliv er et lignende gode, som krever at vi alle begrenser oss og praktiserer fornuftig personvern.
Problemet er bare at effektene av å gi fra seg privatliv synes så ubetydelige og abstrakte, og fordelene i form av gode anbefalinger i nettbutikken, skreddersydde rutevalg i Google Maps, akkurat de nyhetene vi har lyst til å lese på Facebook, er så håndgripelige.
Derfor trykker vi gladelig, eller likegyldig, på «Aksepter» og «Lest og forstått», og surfer videre, lykkelig uvitende om at vi bidrar til å forringe allmenningen som er privatliv.
I en slik situasjon, der vi ikke fullt ut ser konsekvensene av våre handlinger og ikke kan overvåke at andre verner om sitt privatliv slik vi gjør, er det behov for reguleringer. Personvern må rett og slett tvinges på oss.
Europas tilnærming med personverndirektivet GDPR er et skritt i riktig retning, og langt bedre enn den individuelle tilnærmingen som har rådet i for eksempel USA.
De med liberale tilbøyeligheter vil kanskje protestere, og si at statlig tvang er utilgivelig! Men selv de mest innbitte frihetselskerne blant oss vil være enig i at tvang noen ganger er uunngåelig. En sentral begrunnelse for statlig tvang er at det kan være nødvendig for å hindre en person fra å skade en annen.
Nettopp derfor må staten håndheve personvern, siden én persons manglende personvern skader oss andre.
Det er mange legitime årsaker til å verdsette privatliv, og frihet, individualitet, personlige utviklingsmuligheter, verdighet og respekt er alle gode kandidater for å begrunne at personvern er viktig. Men det kan hende du ikke er enig i at dette er viktig for deg, og derfor skal du ikke tvinges til personvern for din skyld. Det er for å beskytte de som skades om du lar være.
Vi tvinger for å bevare fellesgodet privatliv og et liberalt samfunn. Det er lov å være dum, men ikke å skade andre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.