I DN 10. desember stiller Kari Elisabeth Kaski (SV) en rekke spørsmål om regjeringens digitaliseringspolitikk.

Kaski mener den nye digitaliseringsstrategien for offentlig sektor, som ble lansert sammen med KS i juni, er et tegn på at jeg tenker for smått. Mon det. Hvis vi lykkes med å realisere ambisjonene om sømløse og sammenhengende tjenester på tvers av stat og kommune, vil det være en revolusjon i måten innbyggere og næringsliv forholder seg til offentlig sektor.

Hvis man skal starte et serveringssted, må man i dag forholde seg til 16 ulike offentlige myndigheter på kommunalt og statlig nivå. Hver enkelt virksomhet har effektivisert sine søknadsprosesser, men regjeringens ambisjon er at hele prosessen på tvers av virksomhetene skal henge sømløst sammen. Dette vil representere en enorm forenkling for næringsdrivende.

Derfor er det å starte og drive bedrift en av livshendelsene vi har prioritert i den nye digitaliseringsstrategien.

En annen av de syv prioriterte livshendelsene vi har pekt ut, er livshendelsen å få barn. Man skulle kanskje tro at det bare var to mennesker involvert. En foreløpig kartlegging viser at rundt 60 ulike offentlige myndigheter er relevante eller nødvendige for foreldre å forholde seg til. De fleste av dem er helt separate prosesser, for eksempel søknad om foreldrepermisjon, barnehageplass, skoleplass og skolefritidsordning.

Mange av tjenestene burde ikke være noe du søker på, men tjenester som du tilbys proaktivt av stat eller kommune.

Det er ambisiøst å få til sammenhengende tjenester for denne livshendelsen, men det er målet.

Hvis vi skal lykkes er det en sentral forutsetning: Vi må dele langt mer data på tvers av offentlige virksomheter. Derfor etablerer vi nå et nasjonalt ressurssenter for deling av data i det nye digitaliseringsdirektoratet. Senteret skal ha kompetanse på jus, teknologi, forretnings- og forvaltningsprosesser, og bistå både private og offentlige virksomheter med trygg deling av data.

Kaski reiser også en rekke andre spørsmål, for eksempel hvem som skal eie dataene hver og en av oss genererer. Det korte svaret er at vi eier våre egne persondata. Det finnes imidlertid en rekke datakilder, både i privat og offentlig sektor, og det er ikke nødvendigvis ett svar på hvordan data bør forvaltes for å kunne høste mest mulig innovasjon, verdiskaping og nye tjenester fra dem.

Noen typer data må skjermes, andre bør deles. Noen er personsensitive, andre er forretningshemmeligheter. Noen er så viktige for storsamfunnet at vi bør vurdere å pålegge selskapene å dele.

Hvordan vi skal håndtere dataøkonomien reiser en rekke store og viktige spørsmål. Derfor har regjeringen besluttet at vi skal lage en stortingsmelding om datadrevet økonomi og innovasjon, for å bidra til at vi får en tydelig nasjonal strategisk retning på arbeidet med hvordan vi skal forvalte, foredle, dele og tilgjengeliggjøre data fra både offentlig og privat sektor, og hvordan vi ruster Norge i plattformøkonomiens tidsalder.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.