Det argumenteres sterkt for behovet for økt eksport fra fastlandsøkonomien, for å kompensere for fremtidig fall i olje- og gassinntekter og -aktivitet, og for å gjøre norsk økonomi mer robust.
Fra interesseorganisasjonene i arbeidslivet hevdes det blant annet at «for å opprettholde velferden her til lands, må vi satse på eksportnæringene». Det pekes på at ulike vekstbransjer, som med utgangspunkt i norske særtrekk og ulike typer støtte skal bli fremtidens vekstlokomotiver.
Opposisjonen kritiserer i DN regjeringen for at «de konkrete forslagene som forenkler og forsterker virkemidlene for fremme av norsk eksport uteblir», mens regjeringen mener det viktigste er «hvordan vi kan legge til rette for å videreutvikle et produktivt og verdiskapende næringsliv».
Vi har lange tradisjoner i Norge for eksportpolitikk. «Eksportnæringer» har lenge vært et positivt ladet begrep, også når eksporten har vært ulønnsom eller subsidiert. Det å øke eksporten er imidlertid ikke ensbetydende med økt verdiskaping, lønnsomhet eller velferd.
Ofte er det selve aktiviteten og markedsmulighetene i utlandet som fremheves, mens lønnsomhet og bærekraftig verdiskaping tones ned. I så måte er det all grunn til å støtte Civitas Steinar Juel, som i en kronikk om eksport og klimapolitikk pekte på at «lønnsomhet må være førende for hva vi skal produsere».
Hvorfor er det åpenbart at Norge skal eksportere batterier og kraftavhengige industriråvarer, og like åpenbart at vi fortsatt skal importere biler, vaskemaskiner, anleggsmaskiner, datamaskiner, legemidler, programvare og datatjenester?
Norge er i likhet med andre små demokratier en svært åpen økonomi, målt ved eksport og import som andel av økonomiens størrelse. Der eksporten er konsentrert og råvareorientert (olje, gass, leverandørindustri, lakseeksport, fiske og rederivirksomhet), er importen spredt og omfatter varer og tjenester over et bredt spektrum. Kortversjonen, som selvsagt er upresis, er «Norge eksporterer energi og fisk, og importerer alt annet.»
Når det diskuteres hvordan vi skal sette Norge i stand til å håndtere fremtidens utfordringer, er det uheldig at så mye av oppmerksomheten er på økt eksport, erstatning av olje- og gasseksport – «den nye oljen» – organisering av eksportfremmende aktiviteter, markedsføring av Norge i utlandet osv.
Tilsvarende er det uheldig at vi er så lite opptatt av å øke lønnsomheten og aktiviteten i den importkonkurrerende delen av norsk næringsliv. Det er verdiskaping som bør være i fokus, uavhengig av om vi er opptatt av økt eksport eller økt mulighet for å konkurrere med import.
Å lykkes i internasjonale markeder for slike aktører er krevende. Og det krever ofte mye støtte fra skattebetalerne
Norske bedrifter er små. De er langt fra internasjonale, ja, ofte også nasjonale, markeder. De har små markedsføringsbudsjetter. De mangler folk, blant annet fordi vi har lav arbeidsledighet og bedriftene må konkurrere med verdens største offentlige sektor om arbeidskraften. Språk- og kulturkunnskap er krevende å sikre i konkurranse med alt det andre som kreves for å vokse.
Å lykkes i internasjonale markeder for slike aktører er krevende. Og det krever ofte mye støtte fra skattebetalerne.
Den store offentlige sektoren er også en stor innkjøper av importerte varer og tjenester, og den er godt representert der alle bedriftene er. Samlede offentlige innkjøp i 2019 var nesten 600 milliarder kroner, og mye av dette var importert – å vri en større del av dette mot norske leveranser kan ha stor betydning for bedrifter og for nasjonaløkonomi, gitt at lønnsomhet står i fokus.
Tenk om alle norske rådmenn bidro til å vri kommunens innkjøp mot en lokal leverandør heller enn mot en utenlandsk leverandør.
En politikk for økt verdiskaping i fastlandsøkonomien bør derfor være mer opptatt av importkonkurranse, innkjøpsrutiner, nærhet til kunde og leverandør, bygging og videreutvikling av lokal kompetanse og tilrettelegging for internasjonale filialer i Norge.
Verdiskapingspotensialet er betydelig om vi lykkes med å konkurrere med import, og kanskje høyere enn om eksporten øker noe.
Vi bør nok fortsatt importere vin og avokado. Men hvis vi kan unngå å subsidiere eksport av Jarlsberg-ost og stimulere til eksport av produkter med tvilsomt verdiskapingspotensial, og heller sørge for lønnsom erstatning av noe av det vi som en selvfølge importerer, øker vårt felles grunnlag for langsiktig velferd.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.