Et av de viktigste slagene i kampen for å stanse klimaendringene står i utviklingslandene. Slik nye energikilder ga støtet til den industrielle revolusjonen, er vekst ut av fattigdom for disse landene fortsatt betinget av tilgang på energi.
Problemet er at for å stanse klimaendringene innenfor verdenssamfunnets mål om 1,5 grader, har verden et karbonbudsjett som angir totalt antall tonn CO2 som kan slippes ut før vi når netto null. Dette budsjettet er snart brukt opp.
Kan vi nekte utviklingsland økte utslipp?
Det er selvsagt grovt urettferdig å fortelle verdens fattige at de ikke skal få lov til å bygge sin vekst på samme teknologi som rike land gjorde før dem. Samtidig er det umulig å stanse klimaendringene om også verdens fattigere land bygger sin vekst på kull og olje. Og klarer vi ikke å nå 1,5 graders målet, vil det være de fattigste landene selv som rammes hardest.
Svaret på dilemmaet mellom behovet for å stanse klimaendringene og det moralsk umulige i å nekte fattige land å vokse er åpenbart: Verdens rike land må bidra til at det blir lønnsomt og mulig for de fattigste å velge fornybare energikilder. Og nøkkelen er tilgang på rimelig og risikovillig kapital.
Fornybar energi er heldigvis i ferd med å bli konkurransedyktig. Men selv om vind- og solenergi kan være rimeligere enn fossile alternativer, så krever all fornybar teknologi større investeringer. Til det trengs kapital, kapital som sjelden er tilgjengelig i fattige land på grunn av høy risiko og dårlig fungerende finansmarkeder. Dermed blir det ofte likevel rasjonelt å velge diesel eller kull, foran vind, sol og batterier.
Her spiller aktører som Norfund, statens investeringsfond for utviklingsland, en avgjørende rolle. Ved å investere i fornybar energi-prosjekter som mangler tilgang på kapital, bidrar Norfund til at utviklingsland kan vokse ut av fattigdom, uten at utslippene øker tilsvarende.
Investeringene Norfund har gjort i ny fornybar energi siden oppstart bidrar nå hvert år til å unngå utslipp av åtte millioner tonn CO2. Det tilsvarer en sjettedel av Norges årlige klimagassutslipp – eller like mye som utslippene fra samtlige personbiler og tunge kjøretøy i Norge.
Det er tvilsomt om noe annet norsk tiltak har bidratt til en mer kostnadseffektiv reduksjon i klimagassutslipp.
Mobilisering av kommersielle investeringer må til. Verdensbanken har anslått et behov for investeringer i sol- og vindkraft på 900 milliarder dollar frem mot 2025 for å møte utviklingslands energibehov. Skal vi ha håp om å bidra med noe som monner, må det mobiliseres kommersielle investeringer.
Når Norfund typisk går inn med under 35 prosent eierandel og bidrar til at prosjekt blir levedyktig, utløses ofte, i tillegg til øvrig egenkapital, en belåning på cirka 70 prosent. Det betyr at hver krone som legges inn, kan utløse det tidobbelte i total kapital.
Norfunds gjennomsnittlige, årlige avkastning på syv prosent fra energiinvesteringene gjør det også mulig å bruke kapitalen flere ganger.
Det er så langt for få norske investorer i disse markedene, med noen få hederlige unntak, som Scatec Solar og KLP. Vi skulle gjerne her sett mye mer norsk kapital og industriell kompetanse.
Uansett hvor raskt verden lykkes med å kutte utslipp, rammes utviklingsland hardt av klimaendringene som allerede pågår. Ofte er svaret at det må gjøres nye investeringer som gjør selskap og lokalsamfunn mer motstandsdyktige mot klimaendringene.
– Endret klima gjør at vi må investere i å dekke til større områder av vår dyrkede mark. Og vi må investere i frysekapasitet, slik at vi kan produsere når det er mulig, og selge produktene når timingen er riktig, forteller Tiku Shah i Vertical Agro, et av selskapene Norfund har investert i, som produserer frukt og grønnsaker i Kenya, Tanzania og Etiopia.
Igjen er tilgang til kapital en hovednøkkel for å lykkes. Fremover vil Norfund derfor øke ambisjonene for hvordan vi kan møte behovene for kapital og kompetanse til å gjøre nødvendige tilpasninger.
Pandemien er et forvarsel om hvor sårbart næringslivet er for dramatisk endrede rammebetingelser. Også i møte med koronaviruset er det ofte kapital til investeringer i nye løsninger som er nøkkelen for at et selskap skal overleve. Da flyrutene til Europa stengte over natten, måtte for eksempel nevnte Vertical Agro investere i frysekapasitet, for å kunne transportere sine produkter med skip.
Samtidig utgjør de økonomiske konsekvensene av pandemien en ny trussel mot mulighetene til å skaffe kapitalen som trengs for å både bekjempe og tilpasse oss klimaendringene i tide.
Skal vi lykkes med å håndtere klimakrisen, må vi øke innsatsen målrettet mot der vi kan utgjøre størst forskjell. Norske myndigheter og selskaper gjør allerede en del, men nå haster det å utforske mulighetene for å mobilisere milliardene som må til for å bekjempe både fattigdom og klimaendringer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.