Tredelt foreldrepermisjon, med rekordstor fedrekvote, er viktig. Spesielt for sånne som meg, som vokste opp med en mamma som alltid var hjemme, og en pappa som alltid var på jobb.
Kine Victoria Fosshaug skrev i DN 25. januar at likestillingsdebatten har sporet av når det gjelder foreldrepermisjon. Jeg er en av dem som har hatt veldig godt av en raus, men forpliktende pappaperm, og familien er glad for at vi lever i et samfunn hvor det er lagt til rette for at kvinner kan jobbe fullt, selv om de har barn.
Først til situasjonen for mamma- og pappapermen i Norge: I fjor ble foreldrepermisjonen tredelt. Mor og far har rett på én tredjedel hver, mens den siste kan deles fritt mellom dem. Dette er et Venstre-gjennomslag og en sak jeg personlig har jobbet mye med siden jeg ledet utvalget som meislet ut Venstres nye oppvekstpolitikk for tre år siden. Det var under dette arbeidet vi i Venstre landet på at det er dette som skal være vår politikk. Og jeg er stolt over at dette i dag også er hele Norges politikk.
Det viktigste med tredelt foreldrepermisjon, er at den ansvarliggjør fedre gjennom den økte pappakvoten, og det gir også en slags trumfkort overfor arbeidsgiver.
Jeg jobbet som advokat da jeg fikk jeg tvillinger 13 år siden. Heldigvis var advokatfirmaet jeg da jobbet i, raus med permisjonen. Men jeg tror vi alle kan erkjenne at det ikke er selvsagt at alle arbeidsplasser overalt i alle bransjer i næringslivet er rause hvis far skal ta ut mer enn den fastsatte pappakvoten. Derfor er tredeling også forpliktende for arbeidsgiver.
Når man har det daglige ansvaret for barnet sitt i minst fire måneder i begynnelsen av livet, knyttes sterke bånd. Far får rollen som en likeverdig omsorgsperson, og reell mulighet til å være like til stede for barnet sitt som mor. Det er kanskje aller viktigst i minoritetsmiljøer hvor kjønnsrollemønsteret fremdeles er svært tradisjonelt, men også ellers i samfunnet. Alle fedre, mødre og barn har godt av at far får denne muligheten godt tilrettelagt.
Fosshaug viser til at far «tar» permisjon fra mor i den nye, tredelte foreldrepengeordningen. Det stemmer ikke. Før tredeling ble vedtatt, hadde begge foreldre en kvote på ti uker, og resten var til fri fordeling. I de aller fleste tilfeller var det mor som tok ut de gjenværende ukene, selv om de ikke øremerket henne i utgangspunktet. Nesten ingen fedre fikk noen av permisjonsukene til fri fordeling. De tar ut kvoten sin, intet mer, intet mindre. Utover det var det vanligvis slik at mor er hjemme med barn og far er på jobb i permisjonstiden.
Den gamle permisjonsordningen bygget opp under skjevheter vi ser overalt i samfunnet: mor har fremdeles en større byrde når det gjelder oppgaver i hjemmet, hun tilbringer mer tid utenfor arbeidslivet, og faller bakpå når det handler om lønn og karriereutvikling. Samtidig gjør holdninger, blant annet hos arbeidsgivere og mødre, at far ikke føler han kan ta ut mer permisjon enn det som er øremerket i hans kvote, til tross for at en Nav-undersøkelse fra 2017 viste at fedre flest ønsket seg lengre pappaperm.
Trenden med at mor tar langt mer permisjon enn far gjelder for hele befolkningen. Kjønnsforskjellene i arbeidslivet er også på tvers av bakgrunn og demografi. Samtidig er tredelt foreldrepermisjon ekstra viktig i de minoritetsmiljøene hvor oppfatningen er at en kvinnes hovedoppgave er å være hjemme med barna, og fars oppgave er å skaffe en inntekt. Denne tankegangen begrenser kvinners muligheter til å utvikle sitt potensial, bidra i samfunnet og oppleve gleden og mestringen i det å jobbe. Det bidrar til barnefattigdom, fordi standarden blir én inntekt per husholdning, mens resten av samfunnet har to.
I tillegg reduserer det fars betydning overfor, og tilknytning, til barna. Det er synd, både for far og ungene.
Fosshaugs og jeg deler imidlertid én bekymring: Flere kvinner tar ut ulønnet permisjon i tillegg til foreldrepengeperioden. I 2017 gjaldt det tre av ti nybakte mødre, en økning på 66 prosent på ti år. Barn og familier er forskjellige, og for noen kan ulønnet permisjon være riktig. Men det bør ikke bli et samfunnstrekk. Norge har en av verdens rauseste foreldrepermisjoner, og lengden har økt systematisk siden tidlig syttitall. Og det er viktig å understreke at økningen i ulønnet permisjon kom før tredeling ble innført, og har dermed ikke sammenheng med den økte fedrekvoten. Jeg vil gjerne høre mer om hvorfor kvinner velger mer tid hjemme – og eventuelt hvorfor fedrene ikke gjør det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.