Politikerne i Norge har gjort mye bra når det gjelder permisjon og mulighetene for å være lenge hjemme sammen med barna, men den likestillingen man skal tre ned over hodene på nybakte foreldre, henger ikke på greip. Det må da være lov å velge hvordan man ønsker å løse dette selv?
Systemet er altfor firkantet, og tar ikke hensyn til individuelle behov og ønsker. Kine Victoria Fosshaug hadde mange gode poeng rundt dette i sitt innlegg i DN 25. januar.
Personlig er jeg for likestilling med modifikasjoner. At samfunnet skal være 100 prosent likestilt har jeg liten tro på. Det er noen iboende egenskaper som er forskjellig mellom kjønnene, men det er for eksempel helt feil at menn blir diskriminert fordi de velger et kvinnetypisk yrke. Videre er det hårreisende at lik lønn for likt arbeid ikke er en realitet i Norge i 2019. Tall fra SSB viser at kvinner i 2017 tjente i snitt 6280 kroner mindre enn menn (per måned). Kanskje politikerne burde tatt en titt på dette før de roter mer borti ting som åpenbart er kjønnsfordelt fra naturen sin side.
Debatten rundt likestilling og foreldrepermisjon gikk en ny vår i møte da Nav oppdaget en økende trend i mødre som tar ulønnet permisjon. En «urovekkende» økning på 66 prosent siden 2008. Har man sett denne økningen i mødres ulønnede permisjon opp mot økningen i fedrekvoten?
Tall Nav har publisert tidligere viser at syv av ti fedre tar ut nøyaktig fedrekvoten, og at dette har vært jevnt uavhengig av antall uker kvoten har vært. Videre viste Foreldreundersøkelsen at minimum 22 prosent av mødrene var i permisjon eller ferie når far benyttet fedrekvoten. Det vil si at far ikke hadde fullt omsorgsansvar.
I et svarinnlegg til Fosshaug (DN 1. februar) nevner Abid Raja Venstres oppvekstpolitikk og at det viktigste med den tredelte foreldrepermisjonen er at den skal ansvarliggjøre fedre, og at far får rollen som likeverdig omsorgsperson. Videre skriver han: «Det er kanskje aller viktigst i minoritetsmiljøer hvor kjønnsrollemønsteret fremdeles er svært tradisjonelt».
Med et slikt utsagn kan man undre seg over hva politikken bygger på. Det kan ikke være faktabasert innsikt. Ifølge Nav sin rapport er det nemlig en sammenheng mellom fedre som ikke tar ut fedrekvoten og dem som har innvandrerbakgrunn. Rapporten trekker også frem tall fra 2015 som viser at 64 prosent av mødre født i Afrika og 45 prosent av mødre født i Asia mottok engangsstønad, som resulterer i at retten til fedrekvoten faller bort. Til sammenligning var det åtte prosent mødre født i Norge eller nordiske land som fikk engangsstønad.
Kanskje fedrekvoten ikke er beste virkemiddel for økt likestilling i minoritetsmiljøer?
Det fremkommer også av rapporten fra Nav at 82 prosent av foreldreparene bestemmer permisjonsfordelingen sammen. Dette er vel likestilling? Foreldreparene diskuterer og kommer til enighet ut fra det som passer deres situasjon og behov. Hvorfor skal politikerne da tvinge frem tullete likestilling som til syvende og sist går ut over barnet? Velger mor å gå tilbake i jobb umiddelbart etter den lønnede permisjonstiden vil for eksempel ammingen kanskje opphøre tidligere. Velger mor å være hjemme i ulønnet permisjon bortfaller inntekt og andre rettigheter som også påvirker barnet direkte eller indirekte.
Fedrekvoten er visstnok der for å styrke menns likestilling i forbindelse med foreldrepermisjon og barnas første leveår. I Foreldreundersøkelsen kommer det frem at bare to av ti fedre mener at «omsorg er i hovedsak mors ansvar» på spørsmål om hvorfor permisjonstiden ble delt som den ble. Tar man utgangspunkt i dette svaret opplever da åtte av ti fedre delt ansvar og likestilling. Hvordan støtter disse tallene opp under påstanden om at far ikke er likestilt i forbindelse med foreldrepermisjon? Tallene Nav har publisert er fra før siste oppjustering av kvoten. Har politikerne vurdert om det faktisk er sånn at brorparten av fedrene ser at kjønnsfordeling fra naturen er hensiktsmessig for barna?
Raja avslutter sitt innlegg med at han ønsker å «høre mer om hvorfor kvinner velger mer tid hjemme – og eventuelt hvorfor fedre ikke gjør det». Jeg henviser igjen til rapporten fra Nav hvor det er enighet mellom begge kjønn i at de ønsker å tilbringe mest mulig tid sammen med barnet. Faktorer som amming og lønn påvirker fordelingen. Med andre ord er naturens kjønnsfordeling et viktig element i fordelingen sammen med lik lønn for likt arbeid.
Politikerne bør nøye gjennomgå Navs rapporter (både den fra 2018 og tidligere år) fordi de ikke støtter opp under siste kvotejustering. Trendene støtter heller ikke opp under økt fedrekvote. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
