Innlegget «Misforstått om realisme» i DN 30. juni skyter langt over mål. Men jeg skal forsøke å hjelpe mine kritikere med å stille inn siktet.
Henrik Hiim, Johannes Rø og Øystein Tunsjø virker opprørt over mitt innlegg 22. juni som handler om hvordan Nato, i likhet med stadig flere, tyr til begreper fra strukturrealismen for å beskrive verdenssituasjonen. Men de tre herrenes polemikk – «Misforstått om realisme» – er, med all respekt, surrealistisk lesning.
Jeg har altså argumentert for at Natos begrepsbruk, som viser til systemiske utfordringer og voksende stormakter som utfordrer en regelbasert verdensorden, er godt forankret i faget internasjonale relasjoner og i dystre teorier som er blitt skremmende aktuelle. Mine kritikere fremstår som sterkt uenige, men kommer til slutt, etter noen bisarre vendinger og stråmann-angrep, frem til omtrent samme konklusjon.
Det vi synes mest uenige om, hvis jeg skal forsøke å hjelpe mine kritikere med å rette inn sitt skyts, er hvorvidt fagtradisjonen strukturrealisme kan beskrives som dystrere enn andre tradisjoner. Det er i grunn en fillesak, men sentrale teoretikere har altså fremsatt en tese om at storkrig er svært vanskelig, kanskje umulig, å unngå når visse systemiske forhold inntreffer. Og de inntreffer gjerne med jevne mellomrom. Oppskriften på en «hegemonisk krig» (som Robert Gilpin kaller det), eller «Thucydides’ Trap» (som Graham Allison kaller det), er at en verdensmakt innhentes av en raskt voksende utfordrer. Akkurat slik USA nå innhentes av Kina.
Allison, som skriver at krig er regelen snarere enn unntaket når slike strukturelle forhold inntreffer, har gitt sin bok om forholdene mellom USA og Kina den megetsigende tittelen «Destined for War». John Mearsheimer, som trekker opp et tilsvarende fremtidsbilde, har omtalt sin egen USA-Kina-analyse for «downright depressing». Jeg er altså enig med ham. Dette er dystert, uavhengig av tradisjonens kvaliteter. Dystert og mørkt er beskrivelser av denne typen analyser, ikke nødvendigvis en kritikk av dem. Men Hiim, Rø og Tunsjø står selvfølgelig fritt til å mene at vi misforstår.
Innslaget av determinisme gjør deler av fagtradisjonen åpen for kritikk, men strukturrealismen har naturlig nok fått sin renessanse, gitt de endringene vi ser i internasjonale maktforhold og presset som øker mot den regelbaserte internasjonale ordenen. Ved Nord universitet underviser jeg selv i emnet «Stormaktene og den nye verdensorden», der masterstudentene dykker ned i strukturrealismen og må lese klassiske tekster av blant andre A.F.K. Organski, George Modelski, Robert Gilpin, Kenneth Waltz og John Mearsheimer.
I en tid da strukturrealisme og systemforklaringer har fått ny aktualitet og kraft, også gjennom Natos begrepsbruk, forventer jeg at studentene leser pensum grundigere enn det Hiim, Rø og Tunsjø leser innlegg i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.