Er du i Brasil, Filippinene, Ungarn, eller Bosnia vil du kunne få en kinesisk Sinovac eller russisk Sputnik-vaksine i armen.
Sputnik-vaksinen er oppkalt etter den første kunstige satellitten i verdensrommet, skutt opp av Sovjetunionen i 1957. Navnet er neppe tilfeldig: Sputnik-vaksinen skulle være starten på vaksinekappløpet. Det er med andre ord snakk om en internasjonal konkurranse. Men om hva?
Når vaksiner blir finansiert, utviklet, masseprodusert og distribuert globalt i en pandemi, nærmer dette seg et internasjonalt kollektivt gode. Kollektive goder kan være varer, ideer, eller politikk som kan komme alle til gode, overalt, uten at bruken av godet reduserer verdien for andre, og uten at man kan forhindre noen fra å bruke det. Eksempler er frisk luft, forsvar og politi, og gatebelysning. Noen slike kollektive goder er internasjonale – det kan være låneordninger, sikkerhetsgarantier, eller normer. Da er det viktig hvem som bestemmer over og tilbyr et gode. Så langt, har dette stort sett vært USA med sine allierte, og de internasjonale organisasjonene disse har vært med på å opprette.
Men i pandemien inntok ikke USA en lederrolle. Det var i stedet Russland og Kina som tidlig tilbød medisinsk utstyr og ekspertise til en rekke land og promoterte internasjonalt helsesamarbeid. Nå søker Kina og Russlands «vaksinediplomati» å lage uro og splittelse i EU, ved å diskreditere vestlige vaksiner. Det har fungert utmerket i Sentral- og Øst-Europa. I mars 2020 kritiserte den serbiske presidenten EU, mens han lovpriste Kina for hjelp under pandemien.
Dette illustrerer hvordan USA har mistet monopolet på å forsyne verden med kollektive goder. Det har stor betydning for hvordan internasjonal politikk utspiller seg.
Tenk deg at det kun eksisterer én bank, som har monopol på å gi boliglån. Men du får innvilget lånet bare hvis du gir barna ukepenger, husker partnerens bursdag, og aldri bruker penger på usunn mat. Tenk deg så at det kommer flere banker på banen, som tilbyr deg lån uten noen av disse kravene. Da velger du en annen bank – eller bruker den nye markedssituasjonen til å presse den eksisterende banken til å endre de urimelige vilkårene sine. Særlig hvis du er av diktatortypen, som må holde husstanden din i sjakk.
I internasjonal politikk har det lenge eksistert kun én «bank»: USA med sine allierte, og internasjonale organisasjoner. Lån fra Verdensbanken har kommet med betingelser som at du må behandle innbyggerne dine ordentlig, respektere menneskerettigheter, innordne byråkratiet ditt på den og den måten, bekjempe korrupsjon, og så videre.
Andre tilbydere har nå kommet på banen - når det gjelder en hel rekke goder. Å tilby konkurrerende internasjonale goder er maktpolitikk. Når USA mister monopolet, mister USA også makt og innflytelse i verden, mens nye tilbydere øker sin, og «forbrukerne» kan presse USA til å forandre vilkår. Å tilby alternative goder til stater som shopper rundt slik, er ikke å konfrontere USA direkte, men indirekte gjennom å undergrave den internasjonale ordenen USAs makt avhenger av.
Vaksinekappløpet er ett eksempel på dette. Her er tre til:
- Russlands konkurranse med EU om assistanse til Ukraina var en årsak til Euromaidan-bevegelsen, som i 2014 fikk president Janukovitsj til å flykte landet, og Russland til å invadere og annektere Krim. Konkurransen mellom stater om å tilby goder førte til militær konflikt, og forverret forholdet mellom Russland og Vesten dramatisk.
- I et oppkjøp i 2016 tok et kinesisk firma, Cosco, kontroll over den viktige greske havnen Pireus. I 2017 blokkerte Hellas en uttalelse fra EU i FN, som ville ha kritisert Kina i menneskerettighetsspørsmål. Dette ble direkte koblet til det kinesiske oppkjøpet av Pireus, som hadde forsynt Hellas med kapital. Kinas økonomiske goder påvirket dermed EUs politikk, og bekjempet liberale normer i FN.
- Siden 2005 har kinesiske banker gitt mer i lån til Latin-Amerika enn Verdensbanken og alle latinamerikanske utviklingsbanker til sammen. Ecuador unngikk konkurs ved hjelp av kinesiske lån. Venezuelas USA-kritiske regime har lenge overlevd på lånte penger fra Kina. Inntil videre betales lånene tilbake med råvarer. Til og med USAs nære allierte Colombia flørter med kinesiske investeringer i forsøk på å presse USA til innrømmelser og nye fordeler.
Dette er et nytt mønster av tilbud og etterspørsel av goder. Nye sponsorer, som Kina og Russland, leverer nå internasjonale goder som før utelukkende ble tilbudt av USA eller vestligdominerte internasjonale institusjoner.
Denne utviklingen vil også påvirke Norge.
På den ene siden jobber Kina gjennom internasjonale organisasjoner og fremmer økonomisk integrasjon og frihandel i tomrommet etter USA. De maktpolitiske kampene som står i internasjonale organisasjoner, blir viktigere. At Norge for øyeblikket er i sikkerhetsrådet, er dermed godt nytt.
Men på den andre siden jobber Kina for å fremme et alternativt sett med normer og verdier for å verne om autoritær politikk, spesielt sin egen. Mens den økonomiske ordenen sannsynligvis vil bestå, vil konfliktarenaen i stadig større grad angå internasjonale goder som vi ikke er villige til å forhandle om: normer og verdier. For dét ville være en enveiskjørt gate – verdier og normer kan man ikke kjøpe tilbake igjen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.