Intensivkapasiteten i sykehus er satt på dagsordenen siden våren 2020. Vi har gode holdepunkter for at den medisinske behandlingen og pleien av innlagte med korona på Oslo universitetssykehus (OUS) har vært god.
Pandemien har minnet oss på at sykehusene er en integrert del av samfunnet. Når trykket av koronapasienter har utfordret intensivkapasiteten, har vi redusert vår planlagte aktivitet. Andre pasientgrupper har fått et dårligere tilbud – både hos oss og andre steder i helsetjenesten.
Samtidig er det øvrige samfunnet rammet av svært inngripende og negative tiltak for å redusere smitten, slik at helsetjenesten og sykehusene «skal ha kontroll». Vi er nødt til å spørre oss selv om samfunnet utenfor sykehusets vegger er blitt pålagt en unødvendig stor del av byrden.
Kunne vi ha gjort mer på innsiden?
Hovedansvaret for pandemihåndteringen ved Norges største sykehus, er mitt. I skyggen av hva vi har fått til, melder det seg også en uro og bekymring. Med 24.000 ansatte har vi ikke klart å fordele oppgaver og belastningen så godt som vi burde.
Med en mer fleksibel og robust virksomhet hadde vi maktet å avlaste de av våre ansatte som har båret tyngst – og familiene deres ville ha sett mer til dem. Økt fleksibilitet hos oss kunne ha gitt et åpnere samfunn – i alle fall under deler av pandemien.
Gevinsten hadde vært betydelig for enkeltmennesker og sårbare grupper, som kunne ha levd noe mer normale liv. Da ville jeg ha vært helt fornøyd.
Vi vet ikke hvilken krise som blir den neste, men vi vet at det kommer nye kriser. Hvordan skal vi håndtere den neste enda bedre?
Vi må arbeide med hvordan sykehusene kan bli mer robuste. Det er i prinsipp to veier dit:
- Den ene er å bygge opp mer kapasitet ved å tilføre flere ressurser.
- Den andre vil være å bruke de ressursene vi har på en mer fleksibel måte.
De fleste vil være enig i at det å etablere flere intensivplasser i norske sykehus vil være fornuftig. Det bør vi gjøre ved både å utdanne flere intensivsykepleiere, men også ved å se kritisk på hvordan vi bemanner en intensivseng i dag. Kan andre yrkesgrupper bidra på en bedre måte?
«Sykehusene må tenke nytt», og «Hele laget må til for å få et bedre sykehustilbud», oppfordrer leder Mette Nord i Fagforbundet i en kronikk i Dagsavisen.
Leder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk Sykepleierforbund (NSF) viser i et intervju med Sykepleien til «helsefagarbeidere, sosionomer, farmasøyter, portører, lagerassistenter og rengjørere» som viktige yrkesgrupper i sykehusene. «Sosionomer kan følge opp pårørende og bidra ved inn- og utskriving av pasienter, for eksempel på intensiven. Kliniske farmasøyter kan gjøre klar antibiotika på avdelingene. Sykepleierne bruker mye tid på dette i dag», eksemplifiserer hun.
Dette er offensive budskap fra begge.
Behovene for alle yrkesgrupper i helsetjenesten vil være stort i årene som kommer. Sammen må vi tenke nytt for å løse nye utfordringer.
Når vi under pandemien har redusert annen drift, er det fordi vi ikke har vært flinke nok til å omdisponere personell. Noe av svaret ligger i navnet spesialisthelsetjeneste. Vi er som organisasjon blitt svært spesialiserte for å løse avgrensede oppgaver i våre ulike enheter. Denne «superspesialiseringen» har gitt bedre medisinske resultater for den enkelte pasient – og dermed en uomtvistelig samfunnsgevinst.
Styrkene er åpenbare når verden er «normal», men den gjør oss lite fleksible. Under en krise som den pågående pandemien, blir svakhetene tydelig.
Vi har ikke maktet å omdisponere personell fra et område med personellreserver, til et annet område med akutt og alvorlig personellmangel.
En slik omdisponering er nødvendig i situasjoner som en pandemi, og det er til syvende og sist mitt ansvar.
Morgendagens helsetjeneste vil kreve mye av lederne. Man må tenke bredere enn sin egen virksomhet, bidra til å bryte opp uhensiktsmessige strukturer og evne å samarbeide på tvers. Skal lederne lykkes, trenger vi vilje til fleksibilitet i organisasjonen. Her må vi jobbe sammen for å bli enda bedre. Det er summen av denne fleksibiliteten som vil gjøre oss mer robuste.
Fleksibilitet vil bli en like viktig evne som høy faglighet og evne til superspesialisering. Det handler om vårt samfunnsansvar.
Helsetjenesten og samfunnet har snart stått i en to år lang pandemi. Mange beslutninger er tatt under betydelig tidspress og med faglig usikkerhet. Vi må vurdere egen innsats kritisk, og andres med raushet og klokskap. Dette arbeidet vil kreve mye av alle grupper av ansatte, fagmiljøer, ledere og tillitsvalgte.
Gevinsten hadde vært betydelig for enkeltmennesker og sårbare grupper, som kunne ha levd noe mer normale liv
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.