Utviklingen mot en kostnadskrevende compliance-karusell og privatisering av håndhevingsoppgaver bør reverseres. Tillit til rettssystemet krever at staten tar tilbake kontrollen ved å styrke de aktuelle instansenes kompetanse og koordineringen dem imellom.

Mye oftere må rapportene om mistenkelige transaksjoner føre til etterforskning og utgjøre grunnlag for inndragning. Forliksbaserte løsninger kan vel være effektivt, men i mange saker kan ikke slike løsninger forventes å sikre rettferdig utfall som også har preventiv effekt; de må vurderes av dommere med solid økokrim-kompetanse.

De store hvitvaskingsskandalene knyttet til banker – som Danske Bank, Standard Chartered Bank, HSBC, Swedbank, og før jul, mistanker om at et islandsk fiskeselskap har betalt bestikkelser til namibiske ledere via DNB, handler om noe mer enn storstilt kriminalitet: De belyser alvorlige svakheter ved det maskineriet vi ganske nylig har fått på plass for å bekjempe problemene.

Det er gode ambisjoner bak maskineriet. Kriminaliseringen av hvitvasking i tillegg til strafferegulering av primærforbrytelsene, som er de underliggende straffbare handlingene, har gjort det mulig å inndra utbyttet etter alvorlig lovbrudd. Det kan være korrupsjon, skatteunndragelse, narkotikakriminalitet og menneskehandel.

Hovedformålet med internasjonale forpliktelser om kriminalisering av hvitvasking var nettopp å øke muligheten for inndragning. Hvitvaskingslovens krav om at finansinstitusjoner overvåker kunder og rapporterer mistenkelige transaksjoner betyr at de som er i posisjon til å oppdage problemene skal samarbeide med statlige kontrollinstanser, og ikke lovbryterne.

Svakhetene handler mer om aktørene i håndhevingsmaskineriet. Som påpekt i flere DN-artikler allerede, klarer ikke staten å følge opp finansinstitusjonenes rapporter om mistenkelige transaksjoner. Sannsynligheten for at kriminelle avsløres har ikke fått det bykset vi håpet på. Flere tusen rapporter sendes til Økokrim årlig mens kun noen få fører til etterforskning og sak. Dermed klarer heller ikke staten å etterleve sine forpliktelser til å inndra kriminelt utbytte. Dette er et problem i mange land, men Norge er blant OECD-landene som har fått kritikk fra FATF på grunn av et særdeles lavt nivå på inndragningsvirksomheten. Lovbrytere kan stort sett regne med å beholde utbyttet.

Svak oppfølging av rapporter om mistenkelige transaksjoner får finansinstitusjoners og andre rapporteringspliktiges anti-hvitvaskingsarbeid til å virke bortkastet. Å ignorere denne plikten er imidlertid ikke særlig aktuelt. Bankene kan holdes strafferettslig ansvarlige hvis de ikke overvåker godt nok, og skandalene nevnt over tilsier alvorlige bøter.

Hva som er «godt nok» for hva slags risiko er imidlertid ikke særlig godt definert. Bankenes investeringer i risikovurderinger, interne rutiner og ny teknologi for å dempe «sanksjonsrisikoen» er dermed blitt et eldorado for mange konsulenter og advokater. Ikke bare blir de bedt om å bistå med risikohåndtering, interne systemer, varslingskanaler, og riktige algoritmer for kontrollsystemer. De tar seg også av granskningen av saker der noe galt kan ha skjedd, og bistår stadig oftere myndigheter som eksperter i vurderingen av komplekse saker.

På toppen av det hele er det den samme gruppen som stepper inn i saker der en bank har inngått forlik og lovet å leve med en «ekstern kontrollør» (monitorer) i noen år – med mulighet til å sende en skyhøy regning til den botlagte banken. Sagt med rettsstatens terminologi, er konsulentene både lovgiver, utøvende og dømmende makt i mange saker.

Problemet er ikke disse ekspertenes profittering på compliance-karusellen; det er heller at staten skyver ansvaret for håndheving av regler over på næringslivet. Mens bankenes kostnader for kontrolltiltak er enorme, har vi som forskere nærmest ikke noe empirisk grunnlag for å vurdere tiltakenes effekt på problemene som skal bekjempes. Kanskje er hvitvasking av storstilt kriminalitet like enkelt som før. Bankene selv kan knapt klage på kontrollutgiftene uten å bli ansett som useriøse i kampen mot kriminalitet. Men blir byrden for stor for mindre banker, rammes konkurransen i markedet. De største bankene får i så fall noe igjen for sine compliance-investeringer, mens kostnadene øker for oss vanlige bankkunder.

Vel så ille er det at rettssikkerheten trues når håndhevingen av straffbare handlinger privatiseres. Hvor trygg er vi på at granskning fører til riktige resultater – og bøter holdes på et proporsjonalt nivå – hvis det faktiske ansvaret ikke lenger ligger i det statlige rettssystemet?

En av de mest kjente varslerne i nyere tid er bankmannen Bradley C. Birkenfeld. 17. mars møter han blant andre direktør compliance Mirella E. Wassiluk (DNB) og professor Guttorm Schjelderup på en konferanse ved NHH.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.