I DNs lørdagsleder «Si mer nei til hyttefolket» blandes uriktig jus og politikk sammen i en lite god saus.

Som en agurk hver sommer kommer i én eller flere aviser artikler med eksempler på hyttefolk som tar seg til rette på egen eiendom og stenger allmennheten ute ved å bebygge eller privatisere strandsonen med mer enn det er gitt byggesakstillatelse til. I DNs leder lørdag argumenteres det, med dette som bakgrunn, for at det må gis færre tillatelser til bygging i strandsonen. Det er imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom å håndheve begrensningene i den enkelte byggesakstillatelse og generelt å ta til orde for strengere håndheving av dispensasjonsreglene for bygging – oftest ombygging – i strandsonen.

Det bør være generell enighet om at det skal reageres mot utbyggeres, hytteeieres eller entreprenørers brudd på de tillatelser som er gitt (eller å bygge uten pliktig byggesøknadsprosess og tillatelse). DN slår inn åpne dører ved å bruke omtrent en tredjedel av lederen til å påpeke det.

Per P. Hodneland
Per P. Hodneland (Foto: Bing Hodenland)

Det generelle byggeforbudet i strandsonen – 100-metersregelen – er nå inntatt i plan- og bygningslovens § 1–8. Med den samme loven har en dispensasjonsadgang for kommunene i § 19–2.

Sivilombudsmannen har stor faglig tyngde. Men det er ikke alltid man er like heldig når man skal vise at man er den flinkeste juristen i klassen og den rette til å fortelle kommunenes saksbehandlere og politikere hvordan en lov skal håndteres. Både DN nå og Aftenposten tidligere i sommer har omtalt Sivilombudsmannens undersøkelse av 865 vedtak i hyttekommunene Kragerø, Lindesnes og Askøy. Sivilombudsmannen kritiserte i sin foreløpige rapport, offentliggjort før kommunene hadde fått anledning til fullstendige kommentarer, begrunnelsen som var gitt av kommunene i mange av dispensasjonsvedtakene.

Jeg har lest rapporten. Det fremstilles som om kommunene gir massevis av dispensasjoner fra byggeforbudet for å bygge nye hytter i på ubebyggede steder. Rapporten «glemmer» å ha undersøkt hvor mange av dispensasjonene som er noe annet enn en ny hytte til erstatning for en gammel det samme sted, og med samme «fotavtrykksareal», eller hvor mange av hytteutvidelsene som for eksempel skyldes bygging av bad og toalett når det er etablert nye og mer miljøriktige vann- og avløpsanlegg.

Dermed blir den rapporten som mange baserer sin kritikk av dispensasjonspraksis på, lite tjenlig for å kunne besvare spørsmålet om hyttekommunene lar strandsonen nedbygge og privatisere i for stor grad.

DN skriver at kommunenes dispensasjoner «var i strid med lovverket». Dette er i beste fall upresist. Sivilombudsmannens undersøkelse er ikke grundig nok til å fastslå det.

Kommunestyrerepresentanten Kjell Ove Heistad (Ap) i Kragerø skriver godt i Kragerø Blad/Vestmar i sommer om dispensasjonsbehandlingen i den kommunen. Han mener dispensasjonene som er gitt, ikke «er av en slik karakter at strandsonen er gjort mindre tilgjengelig som en følge av dispensasjonene». «Vi snakker om mindre tiltak, tilbygg eller erstatningshytter. Med andre ord tiltak på allerede bebygd areal, og som da som en naturlig konsekvens allerede er privatisert».

Skal Sivilombudsmannens undersøkelse lede frem til at kommunene gir bedre begrunnelse for dispensasjoner, er det rettssikkerhetsmessig bra. Men dersom undersøkelsen leder til at kommunene mister enda mer av sitt selvstyre i arealplanleggingen eller at det stenges helt for dispensasjoner, er det ikke opplagt at det er av det gode.

Når Stortinget gjennom sin lovgiving har åpnet for en dispensasjonsadgang, har det neppe vært Stortingets mening at den aldri skal benyttes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.