DN har gjort en fortjenestefull og viktig undersøkelse av eierskapet til faste eiendommer i Norge samt også eierskapet til visse selskaper i Norge – særlig luftambulanse, aldershjem og småkraft. DN har påvist at det for mange faste eiendommer er uklart hvem som er reelle eiere fordi eierskapet ikke tinglyses, samt at norske selskap innen ulike bransjer eies av utenlandske fond og investeringsselskap hvor det bakenforliggende eierskapet ikke er offentlig tilgjengelig og endog springer tilbake til såkalte skatteparadiser.

I følge DN utgjør dette et betydelig samfunnsproblem, og man bør sørge for transparens slik at det er offentlig hvem som er de bakenforliggende eiere.

Stephan L. Jervell
Stephan L. Jervell (Foto: Morten Brun)

Umiddelbart kan dette fremstå som hensiktsmessig for å hindre blant annet hvitvasking og skatteunndragelser. For fast eiendom virker det også merkelig at eierskapet ikke må tinglyses, og at man kan bruke såkalte blanco-skjøter ved eiendomstransaksjoner og på den måte unngå tinglysning av det reelle eierskapet.

Derimot så vidt gjelder det bakenforliggende eierskapet til selskaper og fond må det spørres om det er rettslige hindre for full transparens om slike forhold. De rettsregler og hensyn som her gjør seg gjeldende, er de grunnleggende rettigheter til beskyttelse av den enkeltes privatliv samt personvernhensyn.

Dette kan høres voldsomt ut, men så sent som i forrige uke satt EU-domstolen foten ned for at opplysninger om bakenforliggende eiere i selskaper uten videre er offentlige opplysninger. I den såkalte WM-saken fant EU-domstolen at EUs egne regler om denne type innsyn gikk for langt, ettersom det såkalte hvitvaskingsdirektivet medførte at medlemsstatene skulle sørge for at informasjon om bakenforliggende eierskap til selskaper skulle være tilgjengelig i alle tilfeller for ethvert medlem av offentligheten (saker nr. C-37/20 og C-601/20).

EU-domstolen fant at en slik vidtrekkende regel var i strid med de grunnleggende menneskerettighetene i EUs menneskerettighetscharter, og viste til reglene om respekt for privatliv og beskyttelse av personopplysninger. Disse reglene er tilsvarende som Menneskerettighetskonvensjonen, og dermed gjeldende også for Norge.

EU-domstolen satte således direktivets bestemmelse til side som ugyldig.

De underliggende sakene EU-domstolen behandlet, dreide seg om to selskaper i Luxembourg som mente at selskapsregisteret der ikke fritt kunne distribuere opplysninger om de bakenforliggende eierne, men måtte begrense dette til innsyn for offentlige institusjoner, banker, notarius publicus og lignende organer som trenger opplysningene i kontrolløyemed o.l.

Selskapene argumenterte med at opplysningene om de bakenforliggende eierne kunne misbrukes ved bedragerier, kidnapping, utpressing m.m. og at det derfor var i strid med privatlivets fred.

EU-domstolen fant at offentliggjøring av slike opplysninger måtte begrenses til hva som svar strengt nødvendig, og at ordningene med offentliggjøring måtte være forholdsmessige, noe EU-domstolen mente at EUs eget regelverk ikke tilfredsstilte.

Reglene gikk således for langt ved at bakenforliggende eierskap til selskaper skulle være tilgjengelig i alle tilfeller for ethvert medlem av offentligheten.

Det man således ser at når man jakter på et godt formål, må man ikke tape av syne at andre viktige hensyn kan tale for motsatte løsninger. Oppsummert må dette sies å være et tilbakeslag for de som har arbeidet for å unngå hvitvasking, skatteunndragelser o.l. ved bruk av holdingselskap o.l.

På den annen side er det en seier for alle de legitime eierne og investorene bak selskaper og fond som ikke ønsker offentlighet rundt sitt eierskap.

Viktige hensyn står således mot hverandre.

Konsekvensene av dommen er allerede merkbare, idet selskapsregistrene i både Nederland og Luxembourg har stengt adgangen til informasjon om bakenforliggende eiere. Politisk sett kan det også bli vanskelig å endre regelverket i betydelig grad fordi EU-domstolen bygget på grunnleggende menneskerettigheter.

Norske lovgivere bør ta med seg at mulighetene for å etablere full transparens om bakenforliggende eierskap er juridisk sett begrenset. Dette kan også på ny reise spørsmål om offentliggjøringen av norske skattelister er uproblematisk. Dog skal sies at mulighetene for kontroll fra det offentliges side ikke er svekket, og det er nok her fokus må rettes inn.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Norske lovgivere bør ta med seg at mulighetene for å etablere full transparens om bakenforliggende eierskap er juridisk sett begrenset