Vi har de siste årene gjennomført cirka 50 intervjuer med og mottatt over 3000 utfylte spørreskjemaer fra ledere og ikke-ledere i politiet. Deres idealer handler om å være integrert i lokalmiljøet og bistå publikum ved små og store utfordringer. Politiansatte opplever at politireformens vektlegging av alvorlig kriminalitet og sterk beredskap går på bekostning av nærhet til publikum og «de små oppgavene».
Nærheten til publikum har tradisjonelt utgjort en viktig kilde til informasjon og politihandling.
Hva blir politiets kunnskapsgrunnlag etter reformen?
Svaret kan fortelle oss hvor vi er på vei og forklare den sterke motstanden fra politiets ansatte. En av våre informanter uttrykker dette på følgende måte:
«Et politi som ikke primært er til for publikum, vil før eller siden reduseres til å bli et rent maktapparat. At politiet i reform etter reform fjerner seg mer og mer fra publikum, er derfor ingen god samfunnsmessig utvikling: om lokale tjenestesteder legges ned, vil dette over tid uvilkårlig føre til fremmedgjøring. […] Prinsippene for god polititjeneste har vært kjent i 2000 år: Nok og egnet personell med stor nærhet til befolkning, til steder og til hendelser. Dess større nærhet, dess bedre polititjeneste, og dess lenger ifra, dess dårligere polititjeneste. Og dette er et prinsipp man rett og slett ikke kan reformere seg bort ifra.»
Reformen bygger på managementprinsipper som sterkere arbeidsdeling, spesialisering, standardisering og opptatthet av målbare og effektive prosesser – altså flere av den såkalte taylorismens prinsipper. I politiet ser vi:
- sentralisering av distrikter
- standardisering av oppgaveløsninger
- sterkere styring fra operasjonssentralen
- oppstykking av politiets arbeidsprosesser.
Opp mot halvparten av de politiansatte får ikke utført arbeidsoppgavene på den måten de ønsker på grunn av standarder for oppgaveløsning, en klar økning siden 2013.
Opp mot halvparten av de politiansatte får ikke utført arbeidsoppgavene på den måten de ønsker på grunn av standarder for oppgaveløsning, en klar økning siden 2013.
Satt på spissen går politiansatte fra å være aktører i nærmiljøet til å bli brikker som kan flyttes rundt i hele landet der det er behov for dem. Da får vi et mer relasjonsløst politi. Med tanke på at politiets viktigste verktøy har vært relasjoner, tillit fra og kjennskap til lokalbefolkningen, er dette en stor endring. Endringen berører politiets kunnskapsgrunnlag, som skal danne basis for handling.
Politiets etterretningsdoktrine (2014) står sentral i redefineringen av hva som skal være det legitime kunnskapsgrunnlaget. I tråd med at politiets kjerneoppgaver er endret til å være oppgaver som kun politiet kan utføre, er det legitime handlingsgrunnlaget kriminalitetskontroll og etterretningsbasert forebygging av risiko. Politidirektoratet beskriver «Etterretningsbasert politiarbeid» som en forretningsmodell som skal innføre nye funksjoner, roller og organisering av kunnskapsarbeidet.
Politiansatte redefineres for eksempel til «innhentere» av «data» som skal gjøres om til kunnskap av analytikere. Førstelinjen skal starte opp etterforskningsarbeidet for etterforskerne og være i beredskap for operasjonssentralen.
Slik baserer de organisatoriske prinsippene i de nye politidistriktene seg på managementprinsipper om å splitte opp arbeidsprosessen i et «samlebånd» hvor ansatte spesialiserer seg på visse typer oppgaver (altså «taylorismen»). Organisasjonens «hode» og «hender» skilles, ved at ledere sitter på kunnskapen om den totale arbeidsprosessen og definerer det store utfordringsbildet, mens ansatte utfører deloppgaver.
Digitalisering muliggjør dette på nye måter. Målsetningen er å skape effektive arbeidsprosesser, gode resultater og høyne kvaliteten i arbeidet. Samtidig fjernes den enkelte politiansatte fra helhetlig ansvar for arbeidsprosessen.
Disse organisatoriske grepene fratar politiansatte autonomi og opplevelse av sammenheng i arbeidet, og de kan forklare mye av motstanden mot reformen internt i politiet.
Profesjonsfaglig bidrar oppsplittingen til sterkere begrensning av politiskjønnet som grunnlag for handling. Politiet har tradisjonelt hatt en bred samfunnsrolle, de er indre motiverte og drives av å gjøre en positiv forskjell. Meningen forvitrer når oppgavene stykkes opp, og profesjonens autonomi – som jo er grunnleggende for indre motivasjon – reduseres gjennom standardisering og sterk styring.
At reformen oppleves veldig toppstyrt, at rommet til å utøve ledelse er redusert og at om lag halvparten av de politiansatte mener at ledelsen i deres politidistrikt ikke er opptatt av medbestemmelse og medvirkning, gjør det ikke bedre.
Det ser altså ut til at det ikke bare er tempoet som utgjør en utfordring i reformen, men at reformens organisatoriske innretning endrer politirollen på grunnleggende måter. Således er ikke organisering og valg av digitaliserte løsninger nøytrale verktøy, men også bærer av verdier som gir retning.
Noen av de påpekte konsekvensene av reformen er ønsket, og noen ikke.
Det norske folk fortjener en åpen diskusjon om hva reformendringene gjør med politiet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.