I likhet med Kristine Sirnes (innlegg i DN 12. oktober) ble også jeg provosert da jeg leste forsiden på DN hvor sitatet «Jeg er negativ til kvotering», av Gunn Wærsted sto. Men der Sirnes anklager Wærsted for å ikke gjøre nok for andre kvinner, og for å trekke opp stigen etter seg, må jeg si, etter å ha lest artikkelen, at jeg egentlig er litt enig med Wærsted.
For trenger vi egentlig kvoteringsloven?
Det finnes studier som hevder at kvoteringsloven ikke virker. DNs artikkel om dette fra april 2018 er interessant lesing. Målet da loven ble innført var å øke andelen kvinner i ledelsen i privat sektor og å minske lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Dette har ikke skjedd. Vi har fått nøyaktig det loven krevde: 40 prosent kvinner i styrer i storselskaper, organisert som asa.
Lønnsgapet er ikke tettet og det er ikke flere kvinner i ledergruppene i private selskaper. Kvinner tar fremdeles valg som gjør at vi velger bort karriere.
Wærsted blir av Sirnes beskyldt for å være anonym og å trekke stigen opp etter seg. Jeg har aldri møtt Wærsted, men min mamma har. Hun er varamedlem i styret hos Petoro. De er begge tøffe damer som har hatt karrierer hvor de ofte har vært eneste kvinne. Og kanskje var det nok? Kanskje var også dette deres viktigste bidrag? Å være først, være rollemodeller og å oppdra sine barn til at vi ikke lenger aksepterer lønnsforskjeller eller å bli forbigått?
Tenk så heldig jeg har vært som har fått ha slike rollemodeller.
For vi som er barn av mødrene med krevende jobber, vi er voksne nå. Vi gjør karriere nå. Vi er på vei inn i ledergruppene nå. Vi jobber med menn som løfter oss frem og ønsker oss vel. For de har også lært av sine mødre at kvinner har likeverd som menn.
Da mamma hadde små barn, var mange av mødrene hjemme. SFO var i sin spede start. Barnehageplass fikk de fleste som var heldige. Nå, når jeg selv har små barn, har jeg rett til barnehageplass. SFO fungerer godt, og jeg kan til og med sende de små på fotball-SFO, men ingen mødre er hjemme. Utfordringen før var jo å få barnepass slik at en kunne jobbe.
Utfordringen nå er å lage et arbeidsliv som er tilpasset familier med to karrierer.
Det som er positivt, er at vi nå alle er klar over hvor viktig det er å ha begge kjønn representert. I styrer, i ledergrupper, i prosjekter, i team. Jeg jobber i Inventas og er en del av ledergruppen der. Vi er så bevisste på betydningen av god kjønnsbalanse at nyansatte damer hos oss faktisk har spurt: «Er jeg kvotert inn hit?».
På den ene siden så overrasker det meg at de spør. For kvotering driver vi ikke med.
På den andre siden: Jeg innrømmer at jeg lurte på det samme selv da jeg ble bedt om å bli avdelingsleder. Usikkerheten var der. Ble jeg valgt for at vi skulle fremstå bedre?
Kvotering er for meg nesten blitt et skjellsord.
Jeg pleier internt å si at jeg har lite tro på kvotering, men jeg har veldig stor tro på at vi som arbeidsgivere må jobbe hardere for å få tak i de flinke kvinnene. Her er jeg enig i Wærsteds forslag at en i en rekrutteringsprosess bør jobbe med mål om å ha en kvinnelig og en mannlig kandidat som står igjen til slutt, og deretter velge den som passer best i jobben.
Jeg har lite tro på kvotering, men jeg har veldig stor tro på at vi som arbeidsgivere må jobbe hardere for å få tak i de flinke kvinnene
For det er vanskelig å rekruttere kvinner for oss i en teknologibedrift. Vi har jobbet hardt med kjønnsbalansen og har en fantastisk styreleder, Liv Dingsør, vi har 40 prosent kvinner i styret og 40 prosent damer i ledergruppen. Totalt i selskapet er vi bare 20 prosent damer. Hvorfor er vi ikke flere?
Er det vi som ubevisst velger mennene i stedet for kvinnene? Har vi en intervjuform som gjør at de som skryter mest av seg selv vinner frem?
Vi vet ikke hvorfor vi ikke lykkes godt nok.
For vi vet at de faglig dyktige kvinnene finnes. Men de er ettertraktet og veldig bevisste i hvor de ønsker å jobbe. Vi må sikkert endre oss litt. Lære mer. Kanskje forstå hva det er som gjør at det er vanskelig å kombinere mors og fars karriere med henting og levering i barnehage eller SFO?
Kanskje er tiden moden for et nytt lovforslag som baner vei for at kvinner skal slippe å føle seg utilstrekkelige på to fronter?
Jeg er så takknemlig for Une Bastholm som var tøff nok til å sette ord på det og forklare hvorfor hun sa fra seg vervet som leder for MDG.
Kanskje trenger vi et lovforslag som sier noe om at det må være kjønnsbalanse i rekrutteringen av toppledere? For kvinnene er der, som arbeidsgivere ønsker vi dem og vi må akseptere at det krever en større innsats for å finne den som er akkurat rett for din ledergruppe.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.