Mens svetten renner under tunge boblejakker i overfylte oppvarmede kjøpesentre, og klokken tikker ubønnhørlig mot deadline 24. desember, er det mange som ønsker å bytte ut de tunge gaveposene med noe lettere. Lettere for samvittigheten, bedre for miljøet. Det florerer av tilbud på bærekraftige julegaver, i år som i fjor.

Ett konsept er tilbudet om å bli klimanøytral, altså å kompensere for egne utslipp gjennom å finansiere utslippsreduksjoner et annet sted. Så det går i null.

Easyjet lanserte nylig et program for å kjøpe karbonkreditter tilsvarende utslippene fra alle sine flyvninger.

Sist ute her hjemme er Norwegian, som i samarbeid med Choose tilbyr sine kunder å kompensere for utslippene fra flyreisene sine. Så samtidig som du kanskje føler litt på flyskammen, kan du likevel med litt bedre samvittighet legge kjæresteturen til Marrakech under juletreet i år.

Men det er et vanskelig landskap å navigere i. Går det egentlig an å bli klimanøytral? Hjelper det å kjøpe karbonkreditter?

Og holder det at kredittene er godkjent av FN?

Vi er de første til å erkjenne at dette er, ja, superkomplisert. Og nettopp derfor hviler et spesielt ansvar på dem som tilbyr slike kreditter til privatpersoner og næringsliv.

La oss først se til Madrid, til FNs årlige klimatoppmøte om Parisavtalen, der målet denne gangen er å bli enige om reglene for internasjonalt kvotemarked og klimakreditter. Under forløperen til Parisavtalen, Kyotoprotokollen, ble det etablert en mekanisme for finansiering av utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland, den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Vestlige land og næringsliv investerte i prosjekter i fattige land og fikk kreditter i retur.

For å bli godkjent måtte prosjektene gjennom en omfattende prosess med rapportering, verifisering, og - helt sentralt - en test på prosjektets «addisjonalitet»: Ville prosjektet blitt gjennomført uten finansieringen fra CDM og dermed gi utslippsreduksjoner som ellers ikke ville funnet sted?

En del prosjekter som ikke skulle blitt godkjent, kom likevel gjennom nåløyet. CDM fikk velberettiget kritikk, og regelverket ble endret.

EU tillater nå hverken medlemslandene eller bedriftene som er omfattet av EUs interne obligatoriske kvotesystem å bruke CDM-kreditter for å nå klimamålet for 2030. Prisen er falt fra 14 euro rundt 2010 til 20 cent nå. Etterspørselen kommer i økende grad nettopp fra «det frivillige karbonmarkedet» – deg, oss og bedrifter. Alle ønsker seg dyrere høykvalitet CDM-kreditter fra prosjekter som kombinerer utslippsreduksjoner med andre aspekter av bærekraft, såkalt «Gold Standard».

Les også Kjetil B. Alstadheims kommentar: Kjøpe klimakvoter? Det finnes ingen enkel kur mot flyskam dn+

Norwegian tilbyr dette, via Choose, og er tydelig og åpen på hvilke prosjekter selskapet kjøper fra. Så da må det vel være greit?

Ikke nødvendigvis, dessverre.

En nøkkeldiskusjon i Madrid er hvordan CDM-ideen kan videreføres under Parisavtalen. For mange land, med EU i spissen, er det avgjørende at miljøintegriteten sikres ved at kreditter fra CDMs storhetstid ikke blir med videre. Lønnsomheten i fornybar energi er for eksempel en helt annen i dag enn for ti år siden. Vil et eksisterende vindkraftprosjekt stenge vindmøllene uten inntektene fra salg av CDM-kreditter? Vil finansiering via CDM bidra til nye utslippsreduksjoner i et slikt prosjekt?

En av løsningene som diskuteres, er rett og slett en datostempling, slik at CDM kreditter utstedt før 2020 er ugyldige. Internasjonal luftfart er ikke er omfattet av Parisavtalen – siden utslippene ikke «tilhører» noe bestemt land – og er i ferd med å etablere et eget kvotesystem. Også her er diskusjonen om en «cutoff» dato for CDM-kreditter helt sentral.

Norge er pådriver for strenge regler både under Parisavtalen og for internasjonal luftfart og har også satt svært strenge krav for karbonkredittkjøp frem til 2020. Norge kjøper kun fra prosjekter som står i fare for å bli stengt ned, allerede er innstille eller fra nye prosjekter – og ikke fra prosjekter som har inntekter fra for eksempel salg av elektrisk kraft. Vurderingen er at slike prosjekter trolig vil generere utslippsreduksjoner uavhengig av finansieringen fra CDM.

To av prosjektene Norwegian tilbyr sine kunder via Choose er fornybarprosjekter som ble etablert i CDMs storhetstid, prosjekter som altså trolig ville falt gjennom i den norske innkjøpsstrategien. Bør ikke norske forbrukere kunne forvente å bli tilbudt kreditter som ligger på nivå med listen til den norske stat?

Eller, i tråd med vår økende klimabevissthet, fortjener vi kanskje at noen kommer opp med en annen modell som kan hjelpe oss mot å bli klimanøytrale – kanskje noe å ønske seg til neste jul?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.