Et av de viktigste prosjektene for Støres nye regjering blir å finne ut hvordan en økning CO2-avgiften kan få politisk gjennomslag og oppnå både befolkningen og næringslivets godkjentstempel.

Det kan virke som en tilnærmet umulig oppgave.

Jens Ulltveit-Moe
Jens Ulltveit-Moe (Foto: Mikaela Berg)

Støre har tidligere uttrykt frykt for at «de gule vestene», de voldsomme demonstrasjonene som kom som en reaksjon på at den franske presidenten Emmanuel Macron prøvde å øke drivstoffprisene med et par cent, er et frempek på hva som kan skje i Norge.

Det har vi liten tro på.

Bjørn Kjærand Haugland
Bjørn Kjærand Haugland

For det første gjorde Macron denne økningen på en måte som kan virke som oppskriften på en dårlig implementering – en avgift som rammer relativt fattige, bilavhengige pendlere med få eller ingen alternativer, men lar den relativt rike delen av befolkningen gå uanfektet hen, og uten noen form for øremerking til bøtende tiltak som bedre kollektivtrafikk, sykkelfelt eller elbilsatsninger.

Etter en omfattende runde med innspill fra det franske folk, er slike tiltak noe som ligger på bordet.

I Norge og andre land har man gode erfaringer med slik øremerking fra bompenger i byene. Folk flest i Norge mener også at slike øremerkinger, der de som betaler en avgift for forurensende adferd vet at pengene går til gode tiltak for å kutte utslipp og gjøre det lettere å leve miljøvennlig, gjør en avgift mer spiselig. Det må Støre notere seg bak øret.

Samtidig bør regjeringen utforske potensialet for en karbonavgift til fordeling (kalt KAF), der avgiften hentes inn og så tilbakebetales til befolkningen. I dag er det få som sier at de foretrekker en slik løsning, men vi har en mistanke om at dette handler om at den er underkommunisert som et alternativ.

Hvor høy skal prisen på utslipp være?

Mye taler for at den bør være høy, med en atmosfære der vi har brukt opp snart 90 prosent av karbonbudsjettet for å oppfylle målene i Parisavtalen om å holde temperaturen under to grader.

I Norge er den allerede satt høyt sammenlignet med andre land, på rundt 590 kroner per tonn CO2, med en foreslått økning opp mot 2000 kroner per tonn i 2030 fra avtroppende regjering.

Det hører riktignok med en rekke unntak – avgiften er ikke lik for alle, slik forskning tilsier at en bør være. Her er det mange skjær i sjøen som Støre må navigere unna.

Én ting er det i alle fall ingen tvil om: Prisen på utslipp må i alle sammenhenger og til enhver tid være så høy at den sammen med andre tiltak og konkurransen fra nullutslippsløsninger gir de utslippskuttene som trengs for å nå målene.

Skal vi avverge klimakrisen, må det samme skje globalt. Et tett samarbeid med vår største handelspartner, EU, og de andre store forurensende økonomiene, hovedsakelig USA, Kina, India, Brasil, Australia, Russland, Canada og Japan, er med andre ord helt avgjørende.

Det danner seg et bilde av en mer overveldende oppgave enn noen annen statsminister har stått overfor tidligere. For hvert år oppgaven neglisjeres, slik den etter alle skolemerker er blitt så langt, blir jobben verre.

Vinduet er i ferd med å lukke seg. Tiden renner ut.

Det er avgjørende at også næringslivet støtter myndighetene og skaper enighet om at økt CO2-pris er nødvendig og bra for samfunnet. I Skift har vi samlet norske næringslivsledere i opprop for en slik avgiftsøkning, både nasjonalt og internasjonalt.

Det er forståelig at Støre er redd for gule vester. Han burde være mer redd for en katastrofal klimakrise og kostnadene den fører med seg. Og viktigst av alt, velferden til generasjonene som må møte krisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Det er forståelig at Støre er redd for gule vester. Han burde være mer redd for en katastrofal klimakrise og kostnadene den fører med seg