Koronaviruset sprer seg globalt. Afrika ser ut til å ligge etter den bølgen som nå sprer seg i Europa og USA, og det er fortsatt et lite håp om at klimatiske og andre forhold gjør at det spres mindre aggressivt i Afrika. Men det er grunn til å frykte konsekvensene når epidemien treffer fattige land med svake helsevesen og store befolkningsgrupper som bor tett i flyktningleirer og slumområder.
Det er derfor gledelig at bistandsminister Dag Inge Ulstein (KrF) reagerer med raskt å omprioritere midler til å utvikle vaksine og å øke tilgangen på smittevernutstyr. Mitt håp er at han også bidrar til å styrke svake offentlige helsevesen, som har vært lavt prioritert fra donorene i mange år. Som i vår del av verden er det vanskelig å se for seg en effektiv respons på helseutfordringene uten et sterkt offentlig helsevesen, blant annet for å koordinere innsatsen fra et lappeteppe av donorfinansierte private/NGO tiltak.
Responsen til koronakrisen i Norge og vår del av verden har to ben: tiltak for å begrense helseutfordringene og tiltak for å holde økonomien i gang eller få den opp å stå igjen fortest mulig etter krisen. Afrika trenger ikke minst hjelp på dette området.
Etter NHOs årlige bistandskonferanse oppsto en debatt om det var riktig å prioritere arbeidsplasser og næringsutvikling i bistanden mer enn før. Blant annet var Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp sterkt mot det, i alle fall dersom det innebar omprioriteringer innenfor budsjettet. Jeg håper det ikke vil være holdningen også nå.
Store deler av Afrika var i mine 12 år som leder i Norfund gjennom den beste perioden med sterk vekst siden kolonitiden. Levealder, barnedødelighet, skoletilbud og mye mer ble bedre. Bistandsavhengigheten ble bygget ned fordi næringslivet i landet ble viktigere, også som skattebetaler. Koronaepidemien kan sette land som Tanzania, Uganda, Mosambik tilbake 10–20 år dersom ingenting gjøres for å redde næringslivet gjennom krisen. Dette ligner på mange måter utfordringene vi har hjemme.
I Liberia og Sierra Leone som ble rammet av ebola i 2015 ble dette demonstrert i praksis. Kostnadene ved at landene ble stengt ute av andre land og stengt ned av myndighetene rev bort mye av den fremgangen som var oppnådd etter freden i 2002. Da lå landene med brukket rygg etter nesten ti års borgerkrig. Vi må unngå dette i stor skala i Afrika.
Derfor bør Norfund tilføres tre-fem milliarder kroner i kapital for å kunne sette opp kredittlinjer til banker i Afrika som kan låne til driftskapital i næringslivet. Til sammenligning har Stortinget nettopp bevilget 100 milliarder kroner til nye kredittlinjer og garantier til norsk næringsliv, og mer kommer om nødvendig.
En slik innsats kan gjøres ved omprioriteringer innenfor budsjettet om det er vilje til det. Om det er vanskelig, kan en ekstraordinære bevilgning som gjør at vi i år går ut over målet om én prosent av bni kompenseres ved at vi de neste to–tre år går tilsvarende under én prosent. Eller ved lån fra statskassen som betales tilbake over noen år ved mindre bevilgning til bistandsbudsjettet.
Valget vi står overfor er om vi bare skal drive nødhjelp og lindring, eller også bidra til langsiktig bærekraft og hjelp til selvhjelp! Som i Norge bør svaret være selvsagt; begge deler!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.