Mens vi i Norge diskuterer om vi kan reise på ferie til utlandet i juli, kjemper folk i Afrika, Asia og Latin-Amerika mot en pandemi som har gjort en allerede krevende hverdag enda mer vanskelig.
Norsk Folkehjelps partnere melder om økende brudd på grunnleggende rettigheter, økte statlige gjeldsbyrder, tilnærmet null i skatteinntekter og helsesystemer nær kollaps. Samtidig er de bakerst i vaksinekøene.
Flere milliarder mennesker må vente både to og tre år på vaksinen, om ikke lenger.
Pandemien har gjort de store forskjellene vi allerede visste om, mye mer synlige. De rike er blitt rikere og de fattige mye fattigere. Hele 86 prosent av de aller rikeste i verden er rikere i dag enn de var før pandemien. De aller fleste er fattigere enn de var for et år siden. Andelen ekstremt fattige i verden kan øke med 400 millioner som følge av krisen.
I en rekke land har nasjonale myndigheter, under dekke av pandemien, innført strenge lover og tiltak som har innskrenket menneskers grunnleggende friheter, som retten til å forsamle og ytre seg fritt.
Sivilsamfunn verden over har respondert umiddelbart på krisen med å kritisere myndigheters manglende eller alt for gjennomgripende tiltak, foreslå alternative løsninger og å kjempe for grupper som særlig rammes av pandemien. Ofte med egne liv og sikkerhet som innsats.
I 2020 ble 331 demokratiforsvarere i 25 land drept.
Norge, og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein, har lagt mye inn prestisje i å arbeide for fattige lands tilgang på vaksiner gjennom det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax. Problemet er at det går for tregt, er underfinansiert og for lite.
Covax skulle forsyne alle verdens land med vaksiner til å sikre 20 prosent dekning av befolkningen. Allerede i juni 2020 konkluderte vårt eget FHI at dette ikke holdt for Norge. Vaksinering av en femtedel av befolkningen har for liten effekt.
Selv et såpass lavt ambisjonsnivå har dessuten vist seg vanskelig å realisere. Covax mangler 3,2 milliarder dollar bare i 2021. I tillegg rammes de av leveringsproblemer fra vaksineprodusentene, samtidig som de satser AstraZeneca-vaksinen, som har fått seg en tillitsknekk den siste tiden.
Den norske regjeringen har, med utviklingsminister Dag Inge Ulstein i spissen, gjort lite i utviklingspolitikken for å demme opp for pandemiens ulikhetsskapende effekter. Dypere forskjeller og fattigdom vil sette internasjonalt utviklingsarbeid flere år tilbake og koste hele verden dyrt.
Forskjeller og fattigdom vil sette internasjonalt utviklingsarbeid flere år tilbake og koste hele verden dyrt
I rapporten «Ulikhetspandemien» kommer vi med fire forslag til hva norsk utviklingspolitikk kan gjøre med dette. Mange av grepene også er god langsiktig politikk:
For det første må globalt helsearbeid legges om. Vi må kreve mer åpenhet fra legemiddelselskapene, rettferdig prissetting og overføring av teknologi til land i sør. Norge bør innta en brobyggerrolle i Verdens handelsorganisasjon for å endre det internasjonale patentregelverket for vaksiner.
For det andre må vi investere mer i offentlig velferd i fattige land. Norsk bistand bør i større grad prioritere utviklingen av offentlige, universelle helse- og utdannelsessystemer og trygdeordninger. Det er land med solide velferdssystemer og høy grad av tillit som har klart seg best under pandemien.
For det tredje må landenes inntekter opp, blant annet gjennom skatt. Norge bør øke innsatsen både i bistandsprogrammet Skatt for utvikling og i kampen mot kapitalflukt og skatteparadis. I tillegg må gjeld slettes. Gjeldsbyrder har skutt i været under pandemien og ført til gjeldskriser på toppen av pandemi og økonomisk krise.
Til sist må Norge øke bevilgningene til menneskerettighetsorganisasjoner og fagbevegelse som utfordrer maktkonsentrasjon. Spesielt viktig er lokale sivilsamfunnsaktører som jobber for demokratiske rettigheter, åpenhet om offentlige budsjetter, og som kjemper mot korrupsjon. Vi vet at fagbevegelsen er effektive i kampen mot slavelignende arbeidsforhold og for et anstendig arbeidsliv.
Ulikhet kan bare bekjempes dersom folk som utsettes for det, selv kan organisere seg og skape motmakt.
Vaksinedistribusjon går for sakte og er uansett ikke nok. Den globale pandemien har mye til felles med ulikhet og uro. Ingen er trygge før alle er trygge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.