Strømmarkedet preges nå av prissmitte fra kontinentet som gir betydelige verdioverføringer fra konsumentene til produsentene her hjemme. Produsentoverskuddet tilfaller stort sett det offentlige, noe som gjør det mulig å reversere verdiene gjennom ulike strømpakker. Disse pakkene er komplekse og kontroversielle.

Esten Solem
Esten Solem

Myndighetene bør derfor vurdere om ikke markedsintervensjon er et mer egnet verktøy for å reversere verdiene.

Strømmarkedet skiller seg fra mange andre markeder ved at produktet er ferskvare, hvor prisene settes time for time i hvert markedsområde. Hver dag gir tilbyderne pristilbud for et gitt volum for hver av timene i det påfølgende døgnet. Etterspørselsvolumet for hver time er satt i forkant av tilbudsrunden. Tilbyderne rangeres etter pris, med den billigste først, inntil volummålet er oppnådd.

Prisen fra den marginale tilbyderen, altså fra tilbyderen med høyest pris innenfor volummålet, blir prisen for den aktuelle timen.

Miksen av tilbydere består av forskjellige grupperinger som er villige til å selge til ulik pris. Elvekraftverkene uten lagringsmuligheter må selge uansett, og er derfor villige til å selge til lave priser. Produsenter med magasiner kan være mer opportunistiske og selge til noe høyere pris. Produsentene på kontinentet krever svært høy pris fordi de alternativt kan selge i sitt hjemmemarked.

Prissmitten fra kontinentet blir nå forsterket av at produsenter her hjemme med magasinkapasitet prioriterer å øke fyllingsgraden, slik at den marginale tilbyderen av strøm oftere er fra kontinentet.

Tilbudskurven blir dermed flat, med en bratt økning mot slutten.

Dette kan bety at selv om 99 prosent av tilbyderne kun krever 50 øre per kilowattime (kW/t), så kan den marginale tilbyderen med kun én prosent av volumet likevel sette et prisnivå som er ti ganger høyere. Når prisen fastsettes av den marginale tilbyderen, og den marginale prisen er vesentlig høyere enn gjennomsnittsprisen, er det et tegn på markedssvikt som kan og bør reguleres.

En måte å dempe produsentoverskuddet ved denne typen markedssvikt er intervensjon. I et scenario hvor f.eks. 90 prosent av volumet krever 50 øre kW/t og de resterende 10 prosent krever 500 øre, ville prisen blitt 500 øre.

Dersom regulator påtok seg rollen som mellommann, kunne 90 prosent av volumet blitt kjøpt for 50 øre og 10 prosent for 500 øre før hele volumet ble videresolgt for 100 øre.

De norske produsentene ville fått redusert overskuddet sitt, men de ville uansett solgt til samme eller høyere pris enn det de opprinnelig hadde tilbudt.

Fordelene ved markedsintervensjoner er at de er langt mindre kontroversielle enn strømpakkene. Verktøyet omfordeler kun verdier mellom produsent og konsument og kommer derfor ikke i konflikt med internasjonale forpliktelser.

Ulempen er at overdreven bruk av intervensjoner kan dempe langsiktig investeringslyst, og det er derfor avgjørende at bruken begrenses til alvorlig markedssvikt.

Når (...) den marginale prisen er vesentlig høyere enn gjennomsnittsprisen, er det et tegn på markedssvikt som kan og bør reguleres

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.