Vi har denne uken fått demonstrert hvor mektig skjønnhetstyranniet faktisk er i Norge: Det har fått oss til å klikke i vinkel fordi noen kvinner vil være med å starte og eie en bedrift for å dekke et behov de selv har. Samtidig har drapet av 22 år gamle Mahsa Amini i Iran og de påfølgende demonstrasjonene, der mennesker dør mens de kjemper for sin frihet, nærmest gått under radaren.
Åpningen av klinikken Nomi kunne vært et godt startpunkt for en sunn debatt om relevante temaer om kvinnehelse, psykisk helse, objektifisering, utseendepress og hvilke krav som stilles av kvinner, både kroppslig og moralsk, uten å gå til direkte angrep på de tre kvinnene.
Istedenfor har vi kollektivt gjort spillerommet for kvinner enda smalere ved å vise hvor ekstremt lite som skal til før man får vreden til flertallet i Norge mot seg.
- Trenger vi virkelig lure på hvorfor vi sier kvinner er mer risikoaverse enn menn?
- Tror vi disse tre kvinnene er mindre perfeksjonistiske eller stiller mindre strenge krav til seg selv etter denne hendelsen, enn før?
- Har ytringsrommet for kvinner blitt større nå?
Å snakke om å eldes som en «rent-a-wreck» er selvfølgelig ikke hyggelig. Men dette er en refleksjon av hva slags press disse tre og andre kvinner i deres sosiale, økonomiske og yrkesmessige krets lever under. Det er ikke noe kvinnene har funnet på selv nå.
Klinikken vil fortsatt være der og behandle folk. Aldersdiskriminering og skjønnhetsdiskriminering skjer uansett, med eller uten kvinnelige medeiere. Jeg ville foretrukket det hvis ikke bare menn eide og styrte den, slik det er blitt nå.
Kvinner som Mahsa Amini er ikke et offer kun for egen regjering, men også for vårt skjønnhetstyranni. Så lenge vi er så hårsåre at vi ikke greier å håndtere en sak som denne klinikken uten at mediene eksploderer i flere dager, så er vi for distraherte, for selvopptatte, for navlebeskuende og redde til å kjempe for dem som lever under direkte, fysisk og livstruende undertrykkelse.
Vi har lett for å bagatellisere utseendepresset eller sexismen kvinner møter i offentligheten i land som vårt. De siste dagene har avslørt hvor skjøre vi er, og hvor sterk frykten for å ikke føle oss bra nok er. Den frykten har vi fordi vi allerede føler at vi ikke er bra nok.
Vi er alle undertrykte. Vi lar oss begrense på grunn av det smale spillerommet vi føler vi har. Det finnes ingen kollektiv løsning for dette. Det er et arbeid vi må gjøre hver og én for å frigjøre oss fra skammen og frykten for å være kvinne på «feil» måte.
Når vi ikke frigjør oss selv fra de sexistiske holdningene som holder oss tilbake, makter vi ikke å støtte de som kjemper en mye viktigere, større og farligere kamp. På den måten henger disse kampene sammen.
Vi innser ikke hvor sterke vi egentlig er, og hvor mye vi egentlig kan få til hvis vi greier å slutte å bry oss om hva alle andre måtte tro eller mene. Vi burde heller stole på egen integritet og våge å tråkke feil. Vi er privilegerte, men vi bruker ikke privilegiene vi har, fordi vi fortsatt lar oss kontrollere mentalt.
Det er mange som ikke liker å bli kalt privilegert. Men når jeg begynner å forstå hvor privilegert jeg er, betyr det at jeg begynner å se hvor stor påvirkning jeg faktisk kan ha. Jeg begynner å skjønne hvor mye lettere det er for meg enn for andre. Ikke fordi jeg er bedre, men fordi det er færre hindringer på min vei.
Hvis de som har det verre klarer så mye, hva kan vi klare da? Og hvor mye mer kan vi klare hvis vi lærer av dem?
Istedenfor å bli sittende fanget i et gyllent bur med nøkkelen i egen lomme, kan vi bruke privilegiene til å løfte sakene til dem som sitter lenket i dype fangehull. Slik kan vi bekjempe systemene og ideologiene som holder oss alle tilbake.
Hvis vi har noe viktig vi vil si eller gjøre, har vi rett til det uavhengig av hvordan vi ser ut. Riktignok får vi lettere en plattform om vi også ser tiltalende ut. Sånn er det bare.
Det er opp til hver og én å finne ut hvordan vi kan operere innenfor disse begrensningene og samtidig storme frem med hevet hode. Men uten å rive ned de som trenger andre ting enn oss selv for å klare å gjøre det samme.
Det er en indre kamp, en personlig kamp, og den tar tid.
Vi lar vår egen undertrykkelse hindre oss i å støtte våre modige medsøstre som kjemper for sine liv. Hvis ikke det er motivasjon for å ikke la selvbilde dikteres av samfunnet rundt oss, så vet ikke jeg.
Søk på #MahsaAmini i sosiale medier og lik, del og kommenter alt du ser om demonstrasjonene i Iran. Det bør få mye mer oppmerksomhet enn enda en skjønnhetsklinikk. Se på videoene på Instagram, Tiktok og Twitter, og les kommentarene som ber om vår hjelp og støtte.
Vi har kollektivt gjort spillerommet for kvinner enda smalere ved å vise hvor ekstremt lite som skal til før man får vreden til flertallet i Norge mot seg
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.